Om Amalie Skram

Amalie Skram 1846–1905
Amalie Alver var bergenser med strilebakgrunn. Navnet kom fra Alver i Alversund, faren het Mons Monsen Alver. Han var en av femten søsken og søkte lykken i Bergen, der han fikk tjeneste hos kjøpmann Hadeler. Han giftet seg med Ingeborg Lovise Sivertsen, som arbeidet i huset hos familien Hadeler. Faren var lappeskomaker fra Sogn, moren var husmannsdatter fra Haus i Nordhordland. Amalies foreldre hadde sosial oppdrift, hun gikk på byens beste pikeskole, Holck og Irgens skole, og to brødre gikk på latinskolen.

Konfirmasjonsbildet av Amalie fra 1863 viser en usedvanlig skjønnhet. Så kom katastrofen, faren gikk fallitt og reiste til Amerika. Amalie forlovet seg og giftet seg høsten 1864, 18 år gammel, med skipsfører Bernt Ulrik August Müller. Det var en klassereise, og Amalie fikk sjøen som sitt nye element med kurs for Vest-India og Mexico.

I 1865 var de tilbake i Bergen, her ble sønnene Jakob og Ludvig August født i 1866 og 1868. Så ble det verdensomseiling med seilskipet Admiral, Müller var kaptein, en dristig tur med to små barn. Livet til sjøs ble til romaner mange år senere.

De kom tilbake til Bergen i 1871. Amalie Müller ble med i ”den radikale kretsen rundt Bergens Tidende”. Teaterforeningen var aktiv, i 1876 spilte fru Müller i skuespillet Kritik og Kjærlighed.

På denne tiden flyttet familien til Askøy, August Müller hadde forlatt sjøen og kjøpt en mølle på Ask. Amalie slukte tidens litteratur og begynte å skrive selv. Et skuespill, ”At lege med ilden”, er gått tapt. Det var krise i ekteskapet, livet på Ask gikk mot slutten. Sammenbruddet nærmet seg.

22. desember 1877 ble Amalie Müller innlagt på Gaustad Sykehus i Kristiania. Direktør Sandberg var en utmerket lege for henne. Hun kom ut ca. to måneder senere og bodde først hos broren Wilhelm i Risør, senere hos broren Ludvig i Frederikshald. Høsten 1878 ble hun og Müller separert og sønnene kom til henne. De gikk på skole, hun leste og skrev anmeldelser bl.a. av Ibsens og Bjørnsons arbeider.

Broren Wilhelm flyttet til Kristiania, og i 1881 kom hun og guttene dit. Å være fraskilt kvinne i Kristiania var ikke enkelt. og da hennes første fortelling fra samfunnets underklasse, ”Madam Høiers lejefolk”, kom ut i 1882, ble det ramaskrik. Et upassende tema. Samme år traff hun Erik Skram, dansk forfatter. De giftet seg to år senere, Amalie Müller flyttet til København og ble Amalie Skram.

Oversikten over Amalie Skrams forfatterskap viser en enorm produksjon i årene 1885–1893.
”Karens jul”, 1885, var også en samfunnskritisk fortelling. Samme år kom debutromanen Constance Ring, den var så sjokkerende at den danske forleggeren trakk seg, boken ble utgitt i Kristiania i kommisjon. Nå kom fortellinger og romaner om problematiske ekteskap. Pamfletten ”Om Albertine”, som forsvarte en ulykkelig prostituert og Christian Krohgs roman, gikk forut for romanen Lucie, 1888. En advokat som gifter seg med elskerinnen, en Tivolistatist, var uhørt. Lucie knuste håpet om forfatterstipend.

Amalie Skrams arbeidskapasitet imponerer. I de neste ekteskapsromanene, Fru Inés, 1891, og Forraadt, 1892, bruker hun egne erfaringer fra eksotiske havner og livet til sjøs. Skuespillet Agnete om en fraskilt kvinne ble oppført i 1893.

De første delene av storverket Hellemyrsfolket, Sjur Gabriel og sjøromanen To venner kom ut i 1887. Tredje bind, S.G. Myre, kom i 1890. Men så stoppet det opp. Hun hadde fått en datter i 1889, som hun tok med til Bergen i 1893. Oppholdet der skulle inspirere arbeidet, men hun var utslitt. Med de gode erfaringene hun hadde fra Gaustad, ønsket hun å legge seg inn hos den berømte dr. Pontoppidan på Kommunehospitalets 6. avd. i København. Det ble et mareritt, som hun skrev om i Professor Hieronimus og På St. Jørgen, 1895.

Siste del av 1890-tallet var harde år. Broren Ludvig døde i 1897, hennes første mann døde året etter. En melding om farens død sjokkerte, han hadde vært meldt død mange år tidligere. Siste bind av Hellemyrsfolket, Avkom, ble utgitt i 1898. Året etter ble hun og Erik Skram skilt.

Amalie Skrams storslåtte forfatterskap hadde sin pris. Siste år var tunge; dårlig helse, dårlig økonomi, brudd med sønnene, venner døde. Hun slet med sin siste bok, Mennesker, som ble utgitt i hefter, et stressende slit.

Datteren Johanne, Småen, som hun ble kalt, var livets innhold. ” – hvad skulde jeg med Livet, naar jeg ikke havde hende,” sa hun til en venninne. Åtte dager etter, 15. mars 1905, døde Amalie Skram.