Amalie Skram-prisen 2009 – Ragnhild Nilstun
Juryuttalelse

Prisen skal gå til «en kvinnelig, norsk skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd». Prisen ble første gang delt ut i 1994, da Amalie Skram Selskapet ble etablert. Tidligere prisvinnere er Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann og Cecilie Enger. Prisen består av et reisestipend på kr. 20 000 generøst donert av Sparebank 1 SR-bank, Bergen. Billedkunstner Ingri Egeberg har laget diplomet til prisvinneren. Amalie Skram-prisen for 2009 tildeles Ragnhild Nilstun.

I Amalie Skram Selskapet er vi ikke bare opptatt av Amalie Skrams forfatterskap, vi er også på jakt etter nye forfattere som kan gi oss gode leseropplevelser og nye innsikter. En slik forfatter har vi funnet i Ragnhild Nilstun, som gjennom et gripende språk formidler fortellinger om mennesker vi synes vi kan kjenne igjen.

Ragnhild Nilstun debuterte i 1979 med romanen Etterbyrden, deretter fulgte Gjeldsposter (1981), Begjærets pris (1988). I denne presentasjonen vil vi ta for oss trilogien som består av For mitt blikk (1996), For kjærlighets skyld (2002) og Min lange reise ender her (2007).

Romanen For mitt blikk åpner med beskrivelsen av et fotografi med fire generasjoner kvinner. Den eldste på bildet er 83, den yngste er fire år. Kan disse kvinnene som har vokst opp under så ulike forhold noen gang forstå hverandre?

Vi blir tatt med tilbake i tid, til Nord-Norge på slutten av 1800-tallet. De fleste i landsdelen strever med å få nok mat på bordet, noen drømmer om Amerika, men mange får det etter hvert bedre.

Med det staselige navnet Anna Margarethe Leonore Figenschou skulle en tro at Anna var født inn i en velhavende familie. Men faren hennes var fisker, han var enkemann og far til ni barn da han giftet seg med Annas mor. Da Anna var 7 år gammel ble hele tilværelsen kullkastet. Faren omkom på havet, og etterlot seg kone og 12 barn, og en gjeld som tvang dem til å gå fra gården på Karlsøya.

Anna blir sendt bort til sin barnløse tante og onkel i Langfjorden, lillebroren havner hos en voksen stebror, mens moren og lillesøster Elise flytter til Tromsø. Det skal gå mange år før Anna ser moren og lillesøsteren igjen, savnet etter dem er et sår som setter dype merker i Anna. Men moren da, savner hun ikke Anna? Hvordan kan egentlig en mor sende barnet sitt fra seg?

Fattigdommen, sulten, fornedrelsen og skammen over å ikke klare seg selv ligger hele tiden og lurer for den som må vokse opp uten far. Anna husker på hvem hun er, hun er Anna Margarethe Leonore Figenschou, og ingen skal få noe å utsette på henne. Hos tante og onkel lærer hun å lese og arbeide, og hun får også en venninne i jevngamle Beret. Likevel er hun alltid barnet som ble satt bort, barnet som må vise at hun er flink og lydig. Anna viser aldri sin lengsel og sårbarhet, men hos leseren vokser følelsen av at Anna fortjener å bli elsket for sin egen skyld.

Etter konfirmasjonen får hun huspost i Alta hos fogden, og hun får se at også i finere familier er pengene til stadig bekymring. Å sy kjoler for fine frøkner er den store drømmen hennes, og endelig kan hun flytte til Tromsø der moren og søsteren Elise bor og begynne i sylære.

Anna har forestilt seg at moren og søsteren lever i velstand i Tromsø, men finner dem i større fattigdommen enn hun selv noen gang har opplevd. I Tromsø må alt kjøpes for penger, og Anna jobber hardt for å betale gjeld moren har satt seg i.

Alltid er det noen som trenger hjelp fra Anna, men når skal hun da få tid til å være seg selv? Tilbudet om huspost hos den velstående handelsmannen på Jupvåg blir en sjanse til å komme seg unna, men gir også dårlig samvittighet over å ha sviktet familien. Som liten ble hun satt bort, men som voksen velger hun selv å flytte bort fra sine egne. Er ensomheten det som må til for at hun skal klare å skape sitt eget liv?

Barndommen og ungdommen gir Anna god trening i å gjemme følelsene sine, undertrykke egen behov og alltid være påpasselig med sitt gode navn og rykte. Kan hun likevel åpne opp og slippe noen nær innpå seg? Hun møter Erik som hun blir forelsket i, og som ser en Anna som ingen andre har fått se.

I boken Min lange reise ender her er det en aldrende Anna vi møter som kan se tilbake på et langt liv med store gleder og uendelig smertefulle tap. Et fortvilt øyeblikk kan forandre hele livsløpet for en hel familie, og spørsmål om skyld og anger varer lenger enn et århundre. Anna føder syv barn, men tapet av det ene barnet preger både Anna og den ene broren. Den eldste sønnen, Sigurd, blir boende hjemme, mens de andre barna tar utdanning, flytter ut og stifter egne familier. I den tredje og siste boken om Anna er familien på flukt fra Finnmark under 2. verdenskrig, de reiser sørover mens Anna minnes livet hun har hatt og valgene hun gjorde både for seg selv og sine barn. Hun har ett barnebarn hun aldri har møtt, og en sønn som meldte seg inn i Nasjonal Samling. Er det fordi hun selv sviktet sønnen Sigurd at han valgte den gale siden under krigen?

Vi er tilbake til utgangspunktet, et fotografi av fire generasjoner kvinner som får barnebarnet til å spekulere over hvem hun er, den gamle damen som sitter så stiv og stram på en hvitmalt hagebenk.

Oldebarnet, som bare møtte Anna denne ene sommeren, oppsummerer det hun ser slik:”En ubrutt lenke av mødre og døtre, mødre og søstre, helt fra tidenes morgen. Jeg er kjedens siste ledd. I meg samles alt, hoper seg opp: Tap som ikke ble sørget, brudd som aldri ble helet, usonte synder… Kjærlighet som aldri ble besvart. (For mitt blikk, s. 163)

Gjennom Anna lar Ragnhild Nilstun oss få se hvordan generasjonene formes gjennom hendelser som kaster menneskene inn i nye livsløp og retninger. Hun viser oss hvordan vi bærer fortiden med oss, hvordan oldemors erfaringer også er våre egne erfaringer. Og hun lar oss forstå at bak et menneskes valg kan det ligge mange usagte ord og fortrengte følelser. I Hellemyrsfolket viser Amalie Skram oss fire generasjoners kamp mot fattigdom og skygger fra fortiden, der familiemedlemmenes skjebne synes å være formet av slektens arv. Hos Ragnhild Nilstun møter vi også fire generasjoner, og kampen mot fattigdommen er sentral. For Anna blir barndommens fattigdom skjellsettende, den preger hennes mål, verdier og personlighet. Å klare seg selv blir en livsnødvendighet, å sette seg i gjeld er å være ufri. Anna klarer å arbeide seg ut fattigdommen, men følelsene og tankene hennes er alltid preget av barndommens erfaringer. Den aldrende Anna spør seg selv om hun har vært for opptatt av å sette mat på bordet, holde klærne rene og huset pent? Anna vet at ikke alt hun gjorde var riktig, men hun får oss også til å forstå at det vanskelig kunne bli annerledes. Fortellingen Anna etter hvert deler med sitt oldebarn kan forhåpentligvis knytte bånd mellom generasjonene, og for leseren blir det en innsikt i hvordan fortiden alltid er en del av oss alle. Ragnhild Nilstun har gjennom sin triologi berørt mange av de samme spørsmålene og temaene som Amalie Skram tok opp i sin litteratur, men svarene hun gir er ikke de samme. Den store styrken i Ragnhild Nilstuns fortelling er innlevelsen og forståelsen hun skildrer sine personer med. Hun er en forfatter som lar oss se og forstå, og gir oss leseropplevelser som gjør oss ydmyke, men også rikere.