Amalie Skram-prisen 2010 – Mirjam Kristensen
Juryuttalelse

Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. Tidligere prisvinnere er: Liv Køltzow, Bergljot Holbæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margareth Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger og Ragnhild Nilstun. Prisen i år går til Mirjam Kristensen. Noe av det som kjennetegner Amalie Skram som forfatter er hennes livsalvor, hennes mot og hennes vilje til å gå tett på de vonde og smertefulle sidene av livet. Amalie Skram ønsket å skildre virkeligheten som den var. Det samme alvoret, det samme motet og det samme ønsket om å være sannferdig kjennetegner Mirjam Kristensen som forfatter. I alle romanene sine berører Mirjam Kristensen savnet, tapet, og ensomheten, uten at det noen gang blir sentimentalt eller kunstig. Som Amalie Skram er Mirjam Kristensen opptatt av å være sannferdig, av å skrive ekte. Hun sier selv at hun vil ”skrive sånn at noe blir sant”, noe hun også lykkes svært godt med. Mirjam Kristensen stemme er alvorlig, men underfundig, modig, men stillferdig, ærlig, uten å bli påtrengende. Hun viser at det er mulig å skrive virkelige gode romaner på under 150 sider.

Mirjam Kristensen er født i 1978 og kommer fra Lyngdal i Vest-Agder. Hun har skrevet fire romaner og har allerede markert seg i det norske litterære landskapet. Hun har tidligere mottatt Tarjei Vesaas’ debutantpris (2001), Sørlandets litteraturpris (2002) og Bjørnsonstipendet (2007). Romanene hennes er også oversatt til flere språk.

Kort omtale av romanene

Mirjam Kristensen debuterte bare 22 år gammel med romanen Dagene er gjennomsiktige. Dagene er gjennomsiktige handler om å miste et barn, eller et søsken, for det er storesøsteren Sofies indre stemme vi hører og hennes opplevelse vi deler. Romanen åpner med den fatale hendelsen som endrer livet til alle i den lille familien. Sofie, Mamma og Pappa er på vei til hytten. Besteforeldrene er der allerede og passer lillebror. Men de har ikke passet godt nok på. Lillebror har falt i brønnen og druknet: ”Bestefar har sterke armer. Men han har ikke så sterke armer at han kan holde den gjennomvåte broren min. Derfor synker bestefar sammen på verandaen. […] Når bestefar bøyer seg sånn kan jeg ikke se broren min. Jeg ser bare den lille hånda hans som stikker ut like ved bestefars øre. Det er det eneste tegnet på at han ligger der, under brystet til bestefar. Det kommer rare surklelyder fra brystet til bestefar. Det høres ut som om han har svømt under vann og fått for mye i seg, kanskje har han glemt å holde pusten og forsøker å hoste vannet opp igjen. Jeg vet hvordan det er, jeg har svømt under vann mange ganger og fått vann inn i nesa.(s)”

Tapet av sønnen, lillebroren, barnebarnet er gjennomgangstema for romanen. Mirjam Kristensen lar oss oppleve de voksnes sorg gjennom det gjenlevende barnets blikk. Det er et litterært grep som fungerer svært godt i skildringen av et så alvorlig tema. Barnets blikk er tidvis krystallklart, gjennomborende, avslørende. Tidvis viskes grensene mellom virkelighet og fantasi ut. Dette tilføyer den høyst realistiske skildringen surrealistiske partier som gjør at fortellingen aldri blir uutholdelig trist eller sentimental. Mirjam Kristensen får på glimrende vis fram kontrasten mellom de voksnes tause, lammende sorg og barnets konkrete savn og konfronterende væremåte. Språket er enkelt og gjentagende, men metaforene er originale, underfundige og innimellom befriende morsomme. De gode observasjonene og de originale skildringene gjør Dagene er gjennomsiktige til en stor leseropplevelse. Den pragmatiske fortellerstemmen bærer bud om at det nok går bra til slutt. Boken tar også en optimistisk vending mot slutten hvor vi møter Sofie igjen som voksen og familiemedlemmene endelig forsones med hverandre og med sorgen.

Mirjam Kristensens neste roman, De som er ute i regnværet, kom ut året etter debuten. Også i denne romanen møter vi en liten jente, seks år gamle Malene. I De som er ute i regnværet finner vi ikke én skjellsettende hendelse, men en rekke små hverdagslige episoder som til sammen gir et troverdig og sant bilde av hvordan det er å være barn. Barnets avgrensede univers rommer spenningen mellom det vonde og det gode, det skumle og det trygge. Under alt ligger den uforklarlige melankolien og tårene som presser på uten at hun vet hvorfor. ”Malene er en liten jente helt alene” er en frase som gjentas flere ganger i romanene. I barnets univers er det mye som er skremmende og truende. Den eksistensielle angsten for å bli forlatt, for ikke å bli elsket og den helt konkrete, velbegrunnede redselen for den slemme mannen. Tryggheten i Malenes univers er bestevenninnen Luise. Malene er alene, men hun er ikke helt forlatt, for hun har Luise: ”De ser på hverandre, og Malene er en liten jente helt alene, Luise er en liten jente helt alene, men de er sammen allikevel. Malene kjenner det i hjertet som er brodert fullt av gule små korssting, det sammensnurpete hjertet, hun kjenner at Luise er der, Malene vet at hun og Luise er bestevenner” (s. 98).

Som i flere av Mirjam Kristensens romaner, tar fortellingen en overraskende vending mot slutten, noe som gir et umiddelbart behov for å lese romanen på nytt. Det originale språket og de presise skildringene fra debutromanen møter vi igjen i De som er ute i regnværet. Også her er språket barnlig enkelt og gjentagende. En av romanens absolutte fortrinn er de presise skildringene av barnets opplevelse av seg selv, sine følelser og omgivelsene. Mirjam Kristensen husker godt og skildrer levende hvordan det føles når man har sitter for lenge i regnet og lekt i sandkassen så vann og sand klistrer seg til huden, den trygge lukten av pappas genser, smaken av kakao med krem og nystekte pannekaker, varmen av tårer i øyenkroken, og redselen når den skjøre følelsen av trygghet plutselig trues.

I En ettermiddag om høsten som kom i 2006 møter vi et ungt par, Rakel og Hans Olav, som er på ferie i New York. Boken åpner med at Hans Olav plutselig forsvinner under et museumsbesøk. Men går det virkelig an å bare forsvinne? Kan Hans Olav ha forlatt Rakel fordi han ville det, eller har han blitt utsatt for en ulykke, noe kriminelt? I stedet for å ringe politiet med en gang tar Rakel kontakt med en gammel venninne av sin mor, Hanna, som hun bare har truffet en gang tidligere, og flytter etter kort tid inn til henne. Rakel venter og håper, men orker ikke snakke med familien sin på telefonen og forklare hva som har skjedd. Forsvinningen får henne til lure på hva hun egentlig vet både om ektemannen og seg selv. Hvis Hans Olav bare har forlatt henne uten noen som helst grunn forandrer det hele bildet hun har av tilværelsen og forholdet deres. Å miste ektemannen innebærer ikke bare tap av kjærlighet og innbilt trygghet. Hele selvbildet og virkelighetsoppfatningen til Rakel må bygges opp på nytt. ”Jeg er redd for å miste meg selv, for at jeg skal gå ut i byen og forsvinne i folkemengdene, forsvinne i de uendelige gatene, at husene skal strekke seg enda høyere og at jeg skal forsvinne i skyggen av dem.” (s. 85)

Sorgen og fortvilelsen får Rakel til å oppleve andre mennesker rundt seg som tilskuere og deltakere i hennes eget drama, men gradvis går det opp for henne at det som er en enestående hendelse for henne bare vil bli en parentes i livet deres. Personene rundt henne opplever også tap og savn, men Rakels sorg gjør henne så oppslukt av seg selv at hun ikke kant ta inn over seg andres smerte. Å innse at en har mistet en person er en lang prosess, og når Rakel går videre er hun kanskje også blitt en et annet menneske. Noe av det som gjør En ettermiddag om høsten til interessant lesning, er skildringene av hvordan mennesker kan reagere når de opplever et uventet tap. Mirjam Kristensen viser hvor sårbare vi er, og hvor avhengige vi er av andre.

Et rikt liv er Mirjam Kristensens siste utgivelse til nå. Romanen er sammensatt, og tolkningstett. En slags gåte i en gåte, tett fulgt av referanser til russiske litterære størrelser, og historieskrivning. Ved første gangs lesning både komplisert og forførende.

I likhet med de øvrige romanene møter vi også her en kvinnelig hovedperson, Dahlia – og presenteres for et ensomt liv. Dahlia er i begynnelsen av femtiårene, ansatt på Universitetet i København der hun det meste av tiden sitter begravd i en avhandling om den russiske forfatteren Bulgakov.

Spørsmål omkring sannhet og løgn, virkelighet og historieskrivning er gjennomgangstemaer både for Dahlias indre monologer, og for det hun skriver, og dette er tema som går igjen i hele forfatterskapet til Mirjam Kristensen. Dahlia skriver, i tillegg til avhandlingen, artikler og også en biografisk, personlig historie om hendelser i sitt eget liv. Hun skriver om det grusomme hun har gjort, og unngår i alle sammenhenger å sette ord på hva dette forferdelige er. Søsteren Irina spør, og en dag skal hun få lese det, svarer Dahlia.

Dahlia er russisk. Det er ikke viktig at hun er russisk. Det viktige er at hun er utlending, og aldri kjenner seg hjemme i Danmark, til tross for at hun har bodd der i nitten år. Kanskje sier det mer om danskene, enn om Dahlia? Dahlia lengter, ikke til det russiske, men til fellesskap med andre, noen andre; én annen. Hun har vært gift, men ble skilt for femten år siden. Ivan fant en annen. Dahlia knytter seg heller ikke til noen andre i løpet av romanen. Den, eller det, hun knytter seg til er minnet om en avdød nabo, historieprofessoren og husverten hennes, Isak. De har snakket med hverandre noen få ganger, eller har de det – i virkeligheten? Jo, kanskje én gang… Isak vil at Dahlia skal skrive sannheten, og bare sannheten. Den ene sannheten. Finnes den? Dahlia konstruerer samtaler og tenkte dialoger. Hun gjengir for leseren, kanskje reelle samtaler – i fiksjonen. En professor i historie har vel heller ikke monopol på sannheten? Eller vet han, mer enn andre, å omgås sannheten som én entydig og reell størrelse? Så hvorfor insistere på sannheten, vil vi som lesere spørre oss. Isak framstår som en hellig mann for Dahlia, og Isaks ord blir lov. Dahlia lover å skrive sannheten da hun besøker Isak på dødsleiet. Det er underveis, i Isaks begravelse og gjennom bøkene han har skrevet – og i samtaler med Isaks enke Nanna, at Dahlia blir kjent med hvem Isak var, og fortsatt er for dem som er i livet, uten Isak.

Dahlia er alene blant menneskene. Støtten hun skaper seg i hverdagen henter hun fra fiksjonen og gjennom å søke det enkle. Hun kjøper kjøtt og grønnsaker, og synger de gamle sangene. Hun gjør de enkle tingene, og lever det ukompliserte livet, i den danske virkeligheten. Og det viser seg å være langt fra ukomplisert. Det er så komplisert, at en sannhet vokser fram. En sannhet som gjør livet sannere – og varmere, kan vi som lesere håpe, for Dahlia.

Mirjam Kristensen har en særpreget forfatterstemme. Den er lavmælt og enkel, men samtidig underfundig og nyskapende. Alle romanene tar en uventet vending, og hun lykkes med å overraske selv trente lesere. Mirjam Kristensen våger å gå tett inn på de vanskelige og vonde sidene av livet. Det er en kunst å gjøre dette med humor og uten at fortellingene blir sentimentale.

Alle romanene har kvinnelige hovedpersoner. Vi møter små, sterke jenter i nær kontakt med følelsene sine, og mer passive, voksne kvinner som ikke alltid vet hva de skal føle, eller hvordan de skal handle. Hvor blir disse sterke jentestemmene av når jentene blir kvinner?

Gjennomgangstema for romanene er tapsopplevelser og ensomhet – og ulike måter å takle ensomhet på. ”Alene blant mennesker” oppsummerer hennes tematikk. Det er modig av en ung forfatter å gi seg i kast med så store tema som å miste et barn, en ektefelle, en venn. Og det er bra at noen våger å gjøre det, og lykkes så godt med det.