Amalie Skram-prisen 2011 – Tove Nilsen
Juryuttalelse
Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen. Tidligere prisvinnere er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun og Mirjam Kristensen. Prisen i år går til Tove Nilsen.
I dag, 22. august 2011, er det 165 år siden Amalie Alver ble født i Bergen. Det er også på dagen en måned siden terrorangrepet i Oslo og på Utøya. Den siste måneden har vært preget av sjokk, fortvilelse og sorg, men også av solidaritet, medfølelse og engasjement. For oss som har jobbet med årets juryuttalelse, har den siste måneden også vært preget av å lese og reflektere over Tove Nilsens forfatterskap. Det har vært sterk lesning, meningsfull lesning og fortrøstningsfull lesning.
I et brev til forlegger Peter Nansen i Gyldendals forlag skriver Amalie Skram høsten 1898: ”For at kunne skildre mennesker, skal der kjærlighed og medlidenhed til”. Amalie Skram var samfunnsengasjert, hun var opptatt av kvinnens rolle og situasjon, og hun tok alltid de svakes parti.
Også gjennom Tove Nilsens forfatterskap går det en rød tråd av medlidenhet og engasjement. Den kjærligheten til sine medmennesker Amalie Skram snakker om, preger Tove Nilsens forfatterskap fra debutromanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken fra 1974 til den siste boken i oppvekstromanene Nede i himmelen fra 2010. Tove Nilsen skildrer sine medmennesker med stor kjærlighet, overbærenhet og respekt. Som Amalie Skram engasjerer hun seg i de svakestes situasjon. Vi møter ofte barn, kvinner og innvandrere, ikke sjelden i en situasjon hvor de er sårbare, truet og maktesløse. Tove Nilsens snur opp ned på vante forestillinger om styrke og svakhet. Er det alltid den som har makt til å skade, som er den sterke, eller er det tvert i mot i myke verdier som omsorg, medfølelse og samhold den egentlige styrken er å finne?
Tove Nilsen har et stort og sammensatt forfatterskap. Hun har cirka 30 utgivelser i flere sjangere.
Det første vi vil trekke frem i denne presentasjonen er romanserien som begynner med Skyskraperengler (1982), fortsetter med Skyskrapersommer (1996) og G for Georg (1997) og avsluttes med Nede i himmelen (2010). I denne serien møter vi Tove fra hun er 11 til 16 år, en ung jente som leser og drømmer om å bli forfatter. Som titlene Skyskraperengler og Skyskrapersommer viser foregår handlingen i en av Oslos nye drabantbyer, nærmere bestemt Bøler, og tiden vi befinner oss i er slutten av 1960-tallet. Tove Nilsen beskriver drabantbyen og menneskene som bor der med kjærlighet, det er en sammensatt verden der folk opplever både ensomhet og fellesskap. Med detaljrikdom, humor og fargerike beskrivelser trer drabantbyens innbyggere fram for oss, hver av dem med sine særegenheter, hver leilighet med sine lukter, farger og lyder. Det er venninnene Siri og Rita, naboer, foreldre og lærere, men viktigst av alle er Georg, eller Goggen som han blir kalt. I Skyskraperengler er Goggen en litt skremmende gutt, han følger etter Tove, sier stygge ord og leder an i mobbingen av to psykisk utviklingshemmede. Det er lett å fordømme mobbingen som ren ondskap, men vi får se at mobberen ikke er alene – like skyldige er kanskje de som ikke tør å gripe inn. Tove Nilsen viser at ondskapen ikke bare ligger hos den som utøver vold eller mobbing, det er mennesker rundt denne personen som også bærer skyld og ansvar.
Etter hvert blir råskapen til Georg mer forståelig for leseren, hans påfunn og språkbruk er tydelige svar på voksnes manglende omsorg og kjærlighet. Faren, lærerne og naboene ser på Georg som en pøbel som må kues, men Georg lar seg ikke knekke. Han viser en oppfinnsomhet og styrke som fascinerer, han kan reise på ferie til Danmark uten penger, han løser avanserte mattematikkoppgaver og han får Tove til å kjenne seg som seg selv. Vi opplever handlingen og personene ut i fra den unge Tove sitt perspektiv, der de voksnes synspunkter og uenigheter kan virke provoserende barnslige. Sett ut i fra vår tid virker det uforståelig at ingen griper inn og forsvarer Georg mot volden han opplever fra sin egen far, i stedet blir Goggen syndebukk hver gang noen har gjort noe galt utenfor blokken eller på skolen. Forskjellen mellom barn og voksnes verden er et viktig tema hos Tove Nilsen, og hun gjenskaper barndommens følelser og lengsler slik at leseren blir trukket inn i en verden der vi bare får lyst til å bli værende. Ikke fordi alt som skjer der er godt, eller fordi en venter at det skal bli en lykkelig slutt, men fordi vi må vite hvordan det går med Tove og Goggen. Vil noen ansvarlige voksne gripe inn, vil noen få øynene opp og hjelpe Goggen, eller er han dømt til å mislykkes på grunn av de ulykkelige familieforholdene han lever under? I romanserien om Tove og Georg skaper forfatteren Tove Nilsen en fortelling om løsrivelse og identitet, der personene lærer å kjenne seg selv gjennom å bli kjent med andre. Tove forandres for alltid gjennom vennskapet med Georg.
Å få innsikt i seg selv gjennom møtet med en annen er noe som går igjen i flere av Tove Nilsen bøker.
I tillegg har vi valgt å trekke frem noen av romanene hvor vi synes Tove Nisens engasjement for de svakeste i samfunnet kommer tydeligst til uttrykk. I romanen Den svarte gryte fra 1985 blir romanfiguren og jeg-personen Tove Nilsen, headhuntet av to utlendinger på en bar. De har sett at hun tidligere har engasjert seg i innvandringsdebatten, og de vil at hun skal bruke sine kontakter og sitt renommé til å hjelpe dem å spore opp kurderen Ali Memet som har gått i dekning i frykt for fremmedpolitiet og utsending til hjemlandet. Sammen med en snakkesalig inder og en marokkaner som ligner på Marlon Brando i en god periode, legger vår heltinne ut på en jakt i Oslos mørke bakgater og lugubre hospitser. På sin leting etter den forsvunne kurderen møter hun mennesker fra miljøer hun vanligvis ikke ferdes i. Om hun finner Ali Memet skal vi ikke røpe, men det hun finner er, kanskje ikke helt overraskende; at kjærlighet og omsorg blomstrer også på mørke steder. Ja, kanskje nettopp der.
De to romanene Kvinner om natten fra 2001 og Vingetyven fra 2009 handler begge om kvinner i møte med en mannlig overgriper. I Kvinner om natten blir en kvinnelig forfatter kidnappet av en drosjesjåfør og tatt med til en avsidesliggende hytte. Den kvinnelige hovedpersonen er fanget, avkledd, maktesløs. Overgriperen er fysisk overlegen, han har kontrollen, han har viljen og evnen til å skade. Men situasjonen er ikke helt låst. Den kvinnelige forfatteren er intellektuelt overlegen, og hun har språket i sin makt. Ved hjelp av sitt vidd og sin evne til å leve seg inn overgriperens psyke, klarer hun å vinne tid og snu en tilsynelatende håpløs situasjon. Styrkeforholdet mellom overgriper og offer forrykkes.
Vingetyven har en lignende tematikk. Synsvinkelen skifter mellom einstøingen Henry og den ressurssterke Elisabeth. Henry og Elisabeth beskrives som motpoler. Henry er arbeidsledig, enslig, barnløs, og nærmest venneløs. Elisabeth er skilt, men har en et godt forhold til sin nye kjæreste. ”Livet er bedre enn noen gang”. Hun har en spennende jobb, eget hus, penger i banken, og gode venninner. Men først og fremst har hun har datteren Regine. Morskjærligheten beskrives som overveldende, altoppslukende, men samtidig skremmende fordi kjærlighet gjør en sårbar og engstelig. Og redselen for at noe skal skje med Regine skal vise seg å være velbegrunnet. Igjen beskriver Tove Nilsen styrken i de myke verdier, de kvinnelige verdier hvis man kan si det; morskjærlighet, felleskap, nærhet, omsorg. Kvinners sårbarhet og kvinners styrke.
At litteratur kan lindre, trøste og bygge opp har blitt veldig tydelig den siste tiden. Tove Nilsens engasjement for de svakeste i samfunnet, hennes forståelse og medfølelse for de som faller utenfor og hennes overbærenhet med alt det menneskelige er forbilledlig. Som lesere opplever vi at Tove Nilsen vil oss noe. I romanen Lystreise (1995) sier forfatteren: ”Jeg vil verken fengsle eller fengsles, jeg vil åpne og åpnes.” Nettopp dette er et kjennetegn for Tove Nilsens forfatterskap, hun åpner leserens øyne og hjerte for personene hun skriver om. Tove Nilsen åpner øynene våre for mennesker rundt oss, og minner oss om at vi ikke kan lukke dem for urettferdighet og andres lidelse. Hun minner oss på at vi ikke kan avfeie onde handlinger som noe fremmed vi ikke forstår, ondskapen har likegyldigheten som sin eneggede tvilling. I likhet med Amalie Skram klarer Tove Nilsen å vekke forståelse og medlidenhet, og dermed håpet om at litteraturen kan hjelpe oss til selv å bli bedre medmennesker.