Amalie Skram- prisen 2012 – Merethe Lindstrøm
Juryuttalelse

Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen. Tidligere vinnere av Amalie Skram-prisen er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, Mirjam Kristensen og Tove Nilsen. Prisen i år går til Merethe Lindstrøm.

Merethe Lindstrøm har gitt ut en rekke romaner, novellesamlinger og én barnebok. I 2011 mottok hun Kritikerprisen og i 2012 Nordisk råds litteraturpris for romanen Dager i stillhetens historie. Med denne romanen har Merethe Lindstrøm vunnet en stor leserkrets, og fått vel fortjent oppmerksomhet rundt sitt særegne forfatterskap. Vi i Amalie Skram-selskapet har fulgt Merethe Lindstrøms forfatterskap i mange år, og er glade for at flere nå får øynene opp for hele forfatterskapet. Her vil vi trekke frem romanene Stedfortrederen fra 1997, Natthjem fra 2002, Barnejegeren fra 2005 og Dager i stillhetens historie fra 2011, novellesamlingene Borte, men savnet fra 1988 og Gjestene fra 2007. Samt barneboken Mille og den magiske kringlen fra 1997.

Hun får prisen for språklig eleganse, sin evne til finurlige komposisjoner og sitt brennende engasjement for det sårbare mennesket. Et fellestrekk ved alle Merethe Lindstrøms bøker er at de tar for seg personer som opplever dramatiske og avgjørende hendelser, men skildringene er dempede og vare, og det er personenes indre kamp og vanskeligheter som vises fram. Personene hun skildrer framstår aldri som gode eller onde, men som mennesker vi må tro på fordi de kan minne om oss selv. Som regel er det relasjonene i den nære familien som problematiseres hos Lindstrøm, og her får vi aldri noen enkle svar verken på hvordan forholdene har blitt som de har blitt, eller hva som bør gjøres.

I romanen Stedfortrederen får vi høre historien om guttene på Bastøy skolehjem. Her møter vi den tretten år gamle gutten Kai som blir sendt til Bastøy, på ubestemt tid og uten å ha begått noen alvorlig forbrytelse. Den unge læreren Johannes blir vitne til et system som straffer og fornedrer barn som er sendt bort fordi foreldre og samfunnet oppfatter dem som vanskelige eller kriminelle. I denne boken løfter Lindstrøm fram den viktige historien om hvordan såkalte problematiske barn ble behandlet i Norge i en ikke så altfor fjern fortid, men hun viser også hvilken viktig rolle enkeltmennesket kan spille når det gjelder å stå opp og si fra om urett. Romanen viser at personene som blir vitne til en forbrytelse må gjøre valg de skal leve med resten av livet. Gjennom sine presise observasjoner formidler Lindstrøm det sårbare barnets opplevelser.

Natthjem kom i 2002 og er Merethe Lindstrøms fjerde roman. Fem år etter Stedfortrederen skriver hun om barn som ikke synes, i sine egne hjem. I mellom disse to romanene gir hun ut novellesamlingen «Jeg kjenner dette huset». Tittelen på samlingen er som et frampek på romanen som skal komme. Det er en uro og et mørke i Natthjem, der lyset finnes i små glimt. Setningene er korte og tilsynelatende «ufarlige», ordene trekker oss med inn i historien med sine presise hverdagslige iaktakelser, slik bare barn kan observere. Det er fascinerende og grundig håndverk, av en moden forfatter. Komposisjonen er gjenkjennelig Lindstrømsk; vi beveger oss på to tidsplan – og følger en voksen datter og hennes sønn Inge, i hver sine roller, i fortid og nåtid. De blir begge for tidlig voksne, og moren Mai er blind for at historien nå, er i ferd med å gjenta seg.

Mai er fotograf og mor – i den rekkefølgen, og lever i et forhold med Daniel, sammen har de to små jenter, Tone og Alva. Fotografen Mai tenker mer på bildene, enn på barna sine. Slik også Selma, Mai og Kjartans mor, dreiet keramikk og kretset om sin egen person. Likevel reiser Mai tilbake til bygda og bosetter seg der. Fortiden er et sted hun reiser inn i, bevisst og ubevisst. Og vi leserne blir betraktere inn til flere parallelle oppvekster.

Og Mai tenker om foreldrene sine og gården der hun vokste opp: «For de er her, tenker hun. De dro aldri herfra. Når hun tenker tilbake, ser hun barndommen sin som en lysbildeserie der gården er med på alle bildene. Eller gamle bilder som liksom kommer til syne, en fremkalling over mange år, ingen skarp fremkallingsvæske, men en langsom prosess med et negativ, lys med mørke avgrensninger som dukker opp og danner omrisset av noe, mer enn et klart motiv. Først nå begynner det å fikseres, lenge etterpå. Broren, faren hennes. Selma.

Inge, 11 år, er romanens andre hovedperson. Han møter Far i all hemmelighet, og orker rett som det er to middager, for å få være med ham. Men far sier heller ingenting om hvordan verden henger sammen – uten noen øl først. Inge har utkikkssteder og egne rom; stupet, tårnet og den lille hytta der han lar pinnsvinet overvintre. Han har kikkert og lommelykt. Men likevel lokkes han av noen eldre gutter, fordi ingen voksne passer godt nok på.

I romanen Barnejegeren møter vi barnepsykologen Ida som prøver å hjelpe andres barn, mens hun selv har mistet kontakten med sin egen voksne datter. Datteren Silje er rusmisbruker, og morens forsøk på å hjelpe datteren mislykkes. Foreldrenes evige uro for barna, og barn og voksnes avhengighet av hverandre kommer tydelig fram i alle de enkeltskjebnene Ida møter som barnepsykolog. Ida prøver selv hele tiden å forstå hva som gikk galt for hennes egen datter: Når begynte det, hvorfor klarer hun ikke å passe inn sammen med alle andre? Gjennom arbeidet som psykolog møter hun andre foreldre i vanskelige situasjoner, og hun opplever at språket ikke strekker til når noen skal forklare sin fortvilelse. Idas egen hverdag er fylt av vanlige gjøremål, men tankene hennes er hele tiden fylt av spørsmål om hvorfor Silje forsvant for henne. Et sted sier hun: ”Alt som ikke heter noe. Det kjennes likevel” (s. 156). Merethe Lindstrøm tydeliggjør det ordløse. Hun lar leseren forstå hvordan følelsene kjennes selv om de ikke får noe navn.

I den siste romanen Dager i stillhetens historie, møter vi et ektepar der begge er pensjonister. De bærer på hver sin hemmelighet, historier som de ikke har delt med sine tre døtre. Selv om de prøver å fortie fortiden, dukker den uventet opp og fører til en dyp konflikt mellom foreldrene og døtrene. Nåtid og fortid veves sammen i denne velkomponerte romanen, og gradvis rulles sammenhengene opp mellom nåtidens konflikt og fortielsene fra fortiden. Det er først i denne romanen språket helt forsvinner, og ensomheten blir altoverskyggende.

Temaene fra romanene finner vi også i novellene. Det er fristende å spørre: Er novellene hennes arenaer for å prøve ut handlingsforløp og/eller persongalleriet? Merethe Lindstrøm skriver om ensomme barn, skyld og om redde voksne. Og om urett: Barn med krefter til å se en voksenverden de ikke alltid setter sin lit til. Voksne de svært ofte heller ikke har noen grunn til å tro på. Det er vondt og ubehagelig. Og Lindstrøm minner oss alltid på hvem som er den mest sårbare parten. I for eksempel novellen «Under» fra samlingen Gjestene fra 1997: Karin er på vei hjem en sen kveld med treåringen sin, Hilde, sovende på armen da hun blir truet med kniv og ranet av en mann, på T-banens østkant. Det er det sovende barnets situasjon, og posisjon i forhold til kniven og mannen, Karin er mest opptatt av. Hun gir ham vesken sin, så han kan være beskjeftiget med noe. Og det virket fornuftig å holde øye med nødbremsen, selv om den, nødbremsen, ikke hadde noen hensikt nå, tenkte Karin. Hilde våkner og Karin er redd barnet skal bli redd. Men Hilde er ikke redd, hun er tørst. Og for å roe seg selv, prøver Karin å tenke slik Hilde gjør: «Hun tenkte: «Hvor kommer han fra, hvem er han?»». Ja, slik tenkte Karin. På samme måten ser det ut for at forfatteren også tenker, når hun så nøyaktig undersøker sine personer, og skriver om dem.

Samtidig er lyset der, ellers ville vi ikke sett mørket så godt. Det er lett å humre seg igjennom trivialitetene, i Lindstrøms noveller. Det er gjenkjennelser og nye erkjennelser, heldigvis. Det er godt å være leser da. Merethe Lindstrøm minner oss på hvordan en helt alminnelig dag gjøres, og hvor viktige og spesielle disse dagene er i alle sine rutiner. «Brevet» fra Borte, men savnet undersøker savnet, på en sofistikert måte. Tilsynelatende enkelt. Det er i hovedpersonens bevegelser og gjøremål at sorgen, sinnet og savnet blir tydelig. I Borte, men savnet fra 1988, Lindstrøms andre utgivelse etter debuten, finner vi historier om savn i alle dens avskygninger – og det er sårt og morsomt på samme tid. Det er befriende, samtidig gjør Merethe Lindstrøm sine lesere klokere.

David og moren hans lever alene, i novellen «Søndag», også fra Borte, men savnet. Mor og barn er ofte alene, eller de lever i varianter av ombygde familier. David kjeder seg, moren hører på musikk – og drømmer seg bort. Likevel, selv om de ikke har råd, går de på kino denne dagen. Replikkvekslingene er på kav bergensk, og det skaper en nærhet mellom de to, selv om de er langt fra hverandre – i hver sin tanke- og snakkeverden. Søndagene kommer like regelmessig som morens hodepine. «Å kor eg savner den tiden», sier moren. Og det er en Isaac, moren savner. Hun gråter på kinoen, og David tror Isaac kan være den samme som faren hans, men han er ikke sikker. Dersom det er den samme mannen klarer ikke David å hate faren sin heller. David leter etter et arnested for hatet sitt, og sitt savn, derfor bestemmer han seg for å hate søndager. Hatet gir en god, beroligende varme. Merethe Lindstrøms gir her en genial framstilling av hatets fremvekst, og viser oss Davids mange kalde rom.

Midt i alle voksenbøkene til Merethe Lindstrøm finner vi barneboken Mille og den magiske kringlen fra 1997, den kom samme året som Gjestene. Boken er laget sammen med billedkunstneren Gro Hege Bergan. Mille bor med Mamma, det er bare de to. Og Mille vil slettes ikke at Mammas nye kjæreste (med en vott på hodet) skal komme på besøk så ofte. Men det gjør han. Han sitter i sofaen og leser, og er slettes ikke så kjekk og grei som den gamle kjæresten til mamma. Han synes Mille er den beste. Derfor gjør Mille en smørkringle magisk, den nye kjæresten spiser kringlen og besvimer. Men når hun ser hvor redd mamma blir, og hvor glad hun er i kjæresten sin, innser Mille at det nok ikke er noe hun kan få gjort med han som er kommet for å bli. Men de kan bli venner, og Mille kan få fortsette å være bare mammas Mille innimellom.

Et fellestrekk ved Lindstrøms bøker er at de viser oss mennesker som prøver å forstå sine egne og andres handlinger, men opplever at språket ikke strekker til. Gjennom presise skildringer viser Lindstrøm hvordan dramatiske hendelser kan få tilsynelatende svake reaksjoner hos personene som står midt i en krise. Men fraværet av dramatiske reaksjoner og utbrudd dekker over sterke følelser. Lindstrøm er en forteller som alltid viser, men aldri sier til leseren hvordan personene har det. Slik er hun en forfatter som virkelig skriver i Amalie Skrams tradisjon, der leseren selv må trekke konklusjonene og tolke hva som skjer. Merethe Lindstrøms bøker engasjerer og provoserer, hun viser fram sider ved virkeligheten som er både ubehagelige og truende. Gjennom å sette ord på de vanskelige følelsene gir hun likevel et håp om at det er mulig å skape forståelse mellom mennesker som prøver å nå fram til hverandre.