Amalie Skram-prisen 2013 – Karin Fossum
Juryuttalelse

Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen. Tidligere vinnere av Amalie Skram-prisen er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, Mirjam Kristensen, Tove Nilsen og Merethe Lindstrøm. Prisen i år går til Karin Fossum.

Karin Fossum har et usedvanlig allsidig forfatterskap bak seg. Hun debuterte som lyriker i 1974, og hun har gitt ut tre diktsamlinger, noveller og en rekke romaner.

For det store publikum er Karin Fossum kanskje først og fremst kjent for sine kriminalromaner. Hun gjorde en oppsiktsvekkende debut i denne sjangeren med Evas øye i 1995. Her introduserer hun sin faste hovedperson Konrad Sejer, politietterforskeren vi senere har fått følge gjennom til nå ti romaner; den ellevte kommer ut i begynnelsen av september – Carmen Zita og døden. Både i Norge og en rekke andre land regnes Karin Fossum som en av de aller fremste krimforfattere. Den sentrale britiske kritikeren Barry Forshaw skriver at hennes ”ytterst stemningsfulle og medrivende bøker er blant de beste som skrives i sjangeren i dag,” og han sammenligner henne med en britisk mester innenfor den psykologiske kriminalromanen som Ruth Rendell.

Karin Fossums kriminalromaner er preget av et så høyt spenningsnivå at det er vanskelig å legge dem fra seg. Likevel er de ikke tradisjonelle mordmysterier. Fossum er like opptatt av de bakenforliggende årsakene til forbrytelsene, de ofte vanskelige livsløpene som fører til at noen plutselig står som skyldige for den alvorligste av alle forbrytelser: drapet. Hennes etterforsker, Konrad Sejer, er en lun, ettertenksom og sympatisk politimann, som heller ikke først og fremst ser etter DNA-spor og fingeravtrykk, men søker i menneskesjelens dyp etter løsningen på de sakene han blir satt til å oppklare.

Da Dagbladet i 2009 kåret tidenes beste norske kriminalroman, endte Fossums Elskede Poona på toppen av listen. Det er det mange som kan være enig i. Elskede Poona, som handler om den ensomme ungkaren Gunder Jomann som venter på sitt livs kjærlighet, den indiske Poona, er både en gripende kjærlighetsfortelling og dessuten en av de mest rystende kriminalromanene i norsk litteratur, med en tvetydig slutt som fører til at leseren aldri blir helt ferdig med boken. Et udiskutabelt mesterverk.

Det er litterært håndverk av ypperste klasse, et renskåret språk og en innsikt i menneskesinn kombinert med en finurlig fantasi når det gjelder handlingsforløp og intrige, som har gitt Karin Fossum den posisjonen hun har i norsk kriminallitteratur, også internasjonalt: Helt på toppen.

I romanen Varsleren (2009) blir det begått uhyggelige forbrytelser, men det store spørsmålet i boken er ikke «Hvem gjorde det?», men heller hvorfor noen mennesker blir i stand til å utøve terror mot tilfeldige personer. Den unge lovbryteren i Varsleren er en person som har mye å hevne, og han bærer på et sinne som er farlig både for ham selv og omgivelsene. Hvorfor blir noen lovbrytere? Spurte Amalie Skram seg, og det samme ser vi at Karin Fossum gjør. Svarene er aldri enkle hos Fossum, og hun lar leseren forstå at et menneskeliv er et puslespill av tilfeldigheter, valg, omstendigheter, arv og miljø.

Valgene Karin Fossums personer tar kan virke uforståelige sett utenfra, men gjennom å la leseren få innblikk i personenes tanker og følelser får Fossum oss til å forstå at ikke alle mennesker opplever at de har et valg.

En viktig forutsetning som ingen av oss har fått lov til å velge, er hvem som blir våre foreldre. I likhet med Amalie Skram viser Fossum hvordan foreldre kan misbruke makten de har over barna sine. Sårbarhet både hos barn og voksne er et tema som går igjen i Fossums romaner.

Romanen Natt til fjerde november (2003) forteller om alle foreldres mareritt. Jon og Magnhild opplever at datteren Jonna blir sporløst borte en natt i november. Hvorfor forsvant hun, var det av egen vilje, eller ble hun kidnappet, voldtatt og drept? Foreldrene må lære seg både å leve med savnet av datteren og de vanskelige spørsmålene. I denne romanen er spørsmålet om hvor godt man kjenner sin egen familie sentralt. Hva er det som holdes skjult i en familie, hva er det som aldri kan snakkes om?

Romanen De gales hus, utgitt i 1999, og filmatisert i 2008, handler om pasienter og pleiere på den fiktive psykiatriske klinikken, Varden. Hovedpersonen, Hajna, er 24 år og tvangsinnlagt for selvmordsforsøk. Hajna bærer på en stor sorg, og det eneste hun vil er å dø. Dødslengselen blir gradvis erstattet av livslyst og livsevne gjennom vennskapet til andre pasienter og pleiere på Varden.

I De gales hus skildres mennesker som ikke takler livet, med stor omsorg, innlevelse og ikke så rent lite humor. Man kan ikke unngå å bli rørt av de ulike menneskeskjebnene som tegnes opp, eller føle med de ulike personlighetenes mer eller mindre innbilte plager.

I likhet med i Amalie Skrams sinnssykehusromaner, brytes grensene mellom galskap og normalitet ned: Ettersom fortellingen skrider frem kommer det til overflaten at flere av de ansatte på Varden har vel så store problemer som pasientene. Tilsvarende har flere av pasientene vel så klare blikk for de andre pasientene problemer og utfordringer som psykiaterne som diagnostiserer og behandler.

Romanen utfordrer våre stereotypier og bidrar til å rive ned båsene det er så lett å plassere hverandre, eller rettere sagt: «de andre» i. Også her finner vi klare paralleller til Amalie Skrams forfatterskap: I romanen Paa St. Jørgen gjør hovedpersonen Else Kants seg liknende refleksjoner i over hva det egentlig vil si å være sinnssyk, og hvor grensene går mellom frisk og syk, normal og unormal.

Karin Fossum debuterte som lyriker, 20 år gammel, i 1974. Og meget velfortjent mottok hun Tarjei Vesaas debutantpris for samlingen Kanskje i morgen. Diktene er et knippe institusjonsdikt, og handler om psykisk utviklingshemmedes hverdager og pleiernes møter med, og opplevelser av enkeltmennesket og livet på institusjonen. Samlingen har en beskjeden dedikasjon; ”Til Unni og de andre”, og peker i retning av at Karin Fossum har arbeidet nettopp her, på denne institusjonen. Det er klart og sterkt observert, levd og formidlet. Diktene slår nesten pusten ut av leseren.

Plasthanskene glinser
glatt i lampelyset,
knitrer lett
når de blanke fingrene
stryker fjernt
nedover kroppen
med papirservietten skummende
av antiseptisk såpe.

Fire år etter debuten kommer Fossums andre diktsamling; ”Med ansiktet i skyggen”. Den er kvinnesak på et vis; tabutemaer som abort og rus løftes fram, men den er også mer forsonende enn debuten; det er kjærlighet og varme ord om hva ord kan gjøre av forskjell.

Til Finn
Jeg er bare et barn
men jeg kjenner døden
og fiendene,
har følt akustikken
i tilfluktsrommet

uendelig varsomt
faller ordene
fra pennen din,
blir liggende i stiene
etter deg

små gule blomster
som plutselige lys
mot den mørke jorda

Lyset og mørket går igjen i hele Karin Fossums forfatterskap: Novellesamlingen I et annet lys, diktsamlingen Med ansiktet i skygge, og romanen Jeg kan se i mørket. Kretsingen omkring det å se, og å se i mørket, og å ville ut til et lys eller til et fellesskap – er gjennomgående for både lyrikken, novellene og romanene hennes.

Hvor langt kan en som menneske bore inn i mørket, uten miste seg selv? Hva betyr lyset, skiftningene og dragningene i dette for mennesket sin utvikling? Mennesket blir til gjennom andre mennesker, er et afrikansk ordspråk – bedre kjent som Ubuntu. Hva skjer med han som mister sin menneskelighet, eller ikke klarer å vise, eller ta imot kjærlighet. Dette genuint menneskelige, er Karin Fossums kanskje fremste «prosjekt» i sin skriving. Et godt eksempel fra persongalleriet hennes er Riktor, en sykepleier midt i 40-årene, som vi blir kjent med i romanen Jeg kan se i mørke (2011). Han bor alene, er alene, kjenner seg alene og lengter, gjennom hele romanen, til fellesskap med andre: Han sier selv han kan se tvers igjennom folk, og han mener å kjenne det som gjemmer seg i det innerste, dunkle rommet. Og når det kommer til ondskap, tror Riktor hva som helst om alle. Han er en betrakter, men samtidig en handlingens mann; en som gjør de grusomste ting – tilslutt. Likevel er Riktor skildret på en slik måte at vi absolutt ikke vil at han skal bli avslørt. Han har både gjort, og ikke gjort – og sympatien for denne sykepleieren med 11 års fartstid fra et sykehjem vokser i takt med tre ulike etterforskninger. Det er høy spenning, varme, og detaljerte humoristiske (til dels galgenhumoristiske) skildringer av Riktor og skikkelsene i og omkring rekkehuset, arbeidsplassen og innsjøen Mester, alt uten å være en kriminalroman.

Karin Fossum har også en politisk og samfunnsengasjert agenda i det meste av det hun skriver. For eksempel når hun beskriver den svarte afrikaneren i parken ved Mester; den («sikkert») uberegnelige muskelbunten som er lei av å spille bordtennis på asylmottaket, som ingen har bruk for og som er troendes til det meste. I beskrivelsene av hvilken som helst institusjon finner vi noe av det samme; Rammene omkring menneskene, og den livssituasjonen de er i, om det nå er barnet i rullestolen, den gamle damen i sykehjemssengen eller den innsatte, er alle forutsetninger og betingelser for hvordan livene kan leves. Det er gjort med kløkt, presise observasjoner og brodd. Hun vil kanskje fortelle oss at institusjonene våre ikke er like gode bestandig, og at omsorgen som utøves har skjulte sider. Det er sterkt, og virker enda sterkere når det poengteres indirekte.

Novellene til Karin Fossum har mye av den samme; både kraften og varheten, som vi finner både i lyrikken og i romanene hennes. Tittelnovellen «Søylen» fra samlingen med samme navn, er en novelle som får en til å gape – og en uro blir sittende igjen i kroppen: Vemund og faren er ved sjøen, og en irritert far vil gjerne lære gutten sin å svømme. Vi aner at det går bra, men vi er minst like redde som faren er underveis i lesingen av novellen.

I samlingen I et annet lys fra 1992 (For øvrig den første utgivelsen siden lyrikksamlingen Med ansiktet i skygge fra 1978) møter vi kvinneskikkelser som tar et oppgjør med livene sine. Jeg-personen i «Signaler» har vondt i kroppen, og er ikke så vant til å ta imot signaler fra kroppen. Hun reflekterer over seg selv:
«Jeg er en bærebjelke. Tapetsert og malt går jeg helt i ett med veggene. Jeg holder taket oppe. Hvis jeg brekker, faller hele huset sammen. Jeg lengter etter dette raset.» (s.29). I tittelnovellen fra den samme samlingen, «I et annet lys», utforskes grensen mot døden.

Karin Fossum tildeles Amalie Skram–prisen for sin store evne til å skildre mennesker slik at leseren ser, forstår, føler med og blir klokere. Når Fossum skildrer mørket, er det samtidig et lys som skinner gjennom og gir oss håp om at det kan ende godt.