Amalie Skram-prisen 2014 – Vigdis Hjorth
Juryuttalelse

Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen. Tidligere vinnere av Amalie Skram-prisen er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, Mirjam Kristensen, Tove Nilsen, Merethe Lindstrøm og Karin Fossum. Amalie Skram-prisen 2014 går til Vigdis Hjorth.

Vigdis Hjorth har et stort og variert forfatterskap bak seg. Hun debuterte som barnebokforfatter med Pelle-Ragnar i den gule gården i 1983 og har siden gitt ut over 20 romaner og novellesamlinger for barn, ungdom og voksne. Alltid med stor humor og ofte med utgangspunkt i egne livserfaringer behandler Vigdis Hjorth eksistensielle spørsmål: vårt forhold til andre, særlig til barn og partnere, klasseforskjeller, fordommer, individuell frihet, begrensninger for friheten og opprør mot de trange rammene andre, og vi selv, legger for vår livsutfoldelse.

Vigdis Hjorths uredde og dristige valg av tema plasserer henne blant våre viktigste forfattere. Hennes direkte, drivende språk og blikk for livets komiske sider, gjør henne til én av våre morsomste.

Vigdis Hjorth er én av få forfattere som tør å skrive om utfordringene som følger i kjølvannet av kvinnefrigjøringen. Hun reflekterer over hvilke utfordringer kvinner i vår del av verden møter, kvinner med alle muligheter til utdanning og økonomisk selvstendighet, til selv å velge partner og til å skille seg igjen. Vigdis Hjorth tør å påpeke at denne friheten også har omkostninger.

Vigdis Hjorth har en særpreget forfatterstemme. Språket er direkte og uanstrengte, setningene ofte korte og ufullstendige, noe som skaper en intens framdrift i fortellingene.

Amalie Skram-prisen tildeles en kvinnelig forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. Siden juryuttalelsen i år inngår i et seminar om Erik og Amalie Skram, vil vi tillate oss å bruke litt tid på å karakterisere Amalie Skram som forfatter, og å utdype hvorfor vi mener Vigdis Hjorth skriver i hennes ånd.

Amalie Skram var en modig og kontroversiell forfatter. Hun var kompromissløs og dristig – både i valg av tema og i den direkte, utilslørte stilen. Amalie Skram ville skrive det som var sant, også når sannheten var ubehagelig, ukledelig og udelikat. Hun var ikke redd for å vise fram det skambelagte. Hun var opptatt av å skildre hvordan våre livsløp er styrt av medfødte forutsetninger og samfunnets forventninger.

Ufrihet kan sies å være et gjennomgangstema i Amalie Skrams forfatterskap. Hun skriver om hvordan menneskene er fanget i systemet, enten på grunn av et dårlig utgangspunkt i livet, eller på grunn av de trange rammene særlig kvinnene levde innenfor både i og utenfor ekteskapet. Hun skrev om kontroversielle tema som kvinnelig begjær, om sjalusi og skilsmisse og opprør. Også gjennom eget liv, var Amalie Skram en kvinne som brøt med samfunnets forventninger, og som provoserte.

Mye av det som var skambelagt i 1880 -1890, er i dag akseptert, delvis som et resultat av det moderne gjennombrudd og modige forfattere som Amalie Skram. Men det vil selvsagt ikke si at det ikke fremdeles er sider av livet som er forbundet med skam og ubehag.

Det er mange paralleller mellom Amalie Skram og Vigdis Hjorth. Som Amalie Skram er Vigdis Hjorth en dristig forfatter. Hun er uredd, hun er ærlig, og hun er selvutleverende. Hun hoverer aldri, og hun moraliserer sjelden. Som Amalie Skram viser Vigdis Hjorth stor toleranse og overbærenhet med alt det menneskelige, og som Skram er det særlig menneskenes svakhet og feilbarlighet hun er opptatt av.

Som Skram, våger Vigdis Hjorth å snakke om det vi andre helst tier om. I sitt forfatterskap behandler hun tema som ensomhet, ufrihet, det å ikke lykkes i livet – særlig i relasjon til andre. Hun utforsker det å ikke takle eller ikke akseptere egne og andres forventninger til hvordan man skal være som mor, som partner, som menneske.

I Vigdis Hjorths forfatterskap møter vi blant annet en mor som drikker. Vi møter en kvinne som blir satt i fengsel for fyllekjøring. Hun beskriver sårheten hos en mor som ikke har kontakt med sitt eneste barn, og skuffelsen hos en annen mor når barna hennes kommer uanmeldt den helgen de skulle være hos far og hun har gledet seg til å være alene. Hun skriver om en voksen, intelligent, høyt utdannet kvinne som blir i et destruktivt forhold, selv om hun ser at det er fornedrende.

Men la oss begynne med begynnelsen:
Vigdis Hjorth debuterte med barneboken ”Pelle-Ragnar i den gule gården” (1983) som gav henne debutantprisen det året. Allerede her finnes elementer som dukker opp igjen senere i forfatterskapet, og hun viser at hun har evne til å sette seg inn i femåringens virkelighetsoppfatning og følelser.

I de senere barne- og ungdomsbøkene er det de litt større barna vi treffer. Jenter med sterke følelser som ti år gamle Anne i ”Jørgen + Anne er sant” fra 1984 som fikk kritikerprisen for beste barnebok det året den kom ut.

Det er en troverdig skildring av ti år gamle Anne som forelsker seg i den nye gutten, Jørgen Ruge. Alle som har vært ti år og forelsket kan kjenne seg igjen. Det er intense følelser som spenner fra håp til fortvilelse. Her er mye usikkerhet og hemmelighetskremmeri.

Her er også forholdet mellom og motsetningene i en gruppe tiåringer tatt på kornet. Vi kjenner både fellesskapet og rivaliseringene som foregår i gruppen – med klikkdannelser og intrigering. Anne har en bestevenninne, Beate som hun dominerer og manipulerer. Men de to står sammen mot andre jenter som også er interesserte i Jørgen. Anne tyr til tvilsomme metoder, som å klippe fletten av en av rivalene og skrive falske kjærlighetsbrev for å få Jørgens oppmerksomhet.

De voksne spiller liten rolle i tiåringenes univers, bare ”frøken” aner at noe foregår, men begriper ikke hva.

”Hva er det med mor” (2000) handler om en 15-årings tanker rundt en mor som drikker, og samme hvor mye moren understreker at det er hennes egen sak – at datteren ikke har ansvar for de dumme tingene hun gjør i fylla, så er datteren urolig. Hun er redd for hva som kan skje som sykdom, død og ulykker.

Hun husker skuffelser og pinlige episoder. Mor kom ikke i åtteårsdagen. Mor kom full hjem da datteren hadde jenteklubb. Hun har vært sint når mor har glemt avtaler.

Hun registrerer at vennene hennes liker moren. De forteller henne mye de ikke ville fortalt egne foreldre og de synes det er morsomt når mor uttaler seg om rus og bakrus – ord som aldri blir brukt i deres hjem. Mari både liker at vennene liker å være sammen med moren, men samtidig liker hun det ikke. Det er mye de ikke skjønner.

Fordeler og ulemper ved å være til er Hjorths roman fra 2005. Den er lys, luftig og uendelig mørk. Alle livets punkt rommer denne eksistensielle teksten. «Hvis vi visste hva som ventet oss, ville vi ikke greid det. Det er fordi vi ikke vet hva som venter oss, vi går ut i verden», sier Nina til datteren. Romanen handler om Nina og datteren Agnes, og rammen er deres nyervervede pensjonat Grepan i Vestfold et sted. Nina er også ei grepa dame, og sørger for nytt liv i det gamle stedet. Det er sjø, idyll og pensjonatgjestenes ve og vel Nina først og fremst er opptatt av. Hun strekker seg langt for sine ikke-betalende stamgjester som skal betale en dag de bare får penger, og hun skjenker gladelig champagne på huset for å fremelske den rette stemningen. Nina er blant annet engasjert i det barnløse paret, og at de skal få til å lage sitt etterlengtede barn nettopp der, hos henne. Hun bruker generelt mye tid på å oppmuntre pessimistiske gjester, og servere dem utsøkte middager. Vigdis Hjorth beskriver dagene på pensjonatet så vi kan kjenne varme svaberg, og sand mellom tærne – og lukten fra grytene. Det er inderlig, sanselig og tidvis litt småfrekt – ikke ulikt slik vi kjenner årets prisvinner fra flere av hennes romaner.

Ninas sterke ønske om å skjønne det menneskelige, gjør henne åpen, mottakelig og sårbar – og under ligger de mørke sidene i mennesket, disse får hun også erfare. Ljuger Nina for å holde sannheten på avstand, eller

I Tredve dager i Sandefjord fra 2011 møter vi Tordis. Hun soner en dom for promillekjøring, og skal i fengsel med tretten andre kvinner i lik eller liknende situasjon. Tordis er likevel så ulik de andre, hun har høyere utdanning og skriver skuespill. Livet utenfor fengselet problematiseres, både av Tordis og de andre kvinnene. Hvem er mest fri; den skrivende som lar den ene Weekendavisen-artikkelen etter den andre falle død til jorden eller den hardt prøvde ungjenta som hyller neste rusopplevelse? Tordis kjenner på skam, fornedrelse og sorg, ensomhet og lengsel – bak murene. Det er tøft å ta imot besøk av barna sine. Det er meningsløst å sy vinhøner på systua. Romanen skildrer kvinneliv i fangenskap på en klarsynt, samfunnskritisk og morsom måte.

Sterkt inspirert av kampen mot den mulige innføringen av EUs tredje postdirektiv i 2011, og med tittel hentet fra Søren Kierkegaard har Vigdis Hjorth skrevet sin hittil siste roman Leve posthornet! ( 2013). Romanen er politisk og personlig som det personlige er politisk. Kommunikasjonsrådgiveren Ellinor er bokens hovedperson, og hun får sine verdensbilder snudd på hodet i møtet med postansatte, landet over. Dette er også en hyllest til politisk engasjert ungdom, spesielt en velformulert taler fra Hordaland AUF, som det sies fikk Arbeiderpartiets landsmøtet til å snu i saken der Ap’s sentralstyres forslag nettopp var å innføre dette 3. direktivet. Romanen handler om å være modig, og Ellinor er modig, skal det vise seg – på flere områder i livet.

Amalie Skram skrev flere romaner om forholdet mellom mann og kvinne, om kjærlighet, begjær, sjalusi og intimitet på en måte som ikke var vanlig – i hvert fall ikke for en dame.
Kjærlighet, begjær og intimitet er tema Vigdis Hjorth utforsker i flere av sine romaner, og vi har trukket fram tre kjærlighetsromaner vi vil kommentere i juryuttalelsen; Om bare, Hjulskift og Snakk til meg. I alle disse romanen beskriver Vigdis Hjorth kjærlighetsforhold der det er en åpenbar ubalanse i styrkeforholdet mellom partene.

I romanen Om bare fra 2001, møter vi radiodramatikeren Ida Heier. Ida forelsker seg i den 10 år eldre litteraturprofessoren Arnold Busk. De er begge gift og har barn, og de bor på hver sin kant av landet. Hun skjønner raskt at dette er en stor kjærlighet. Hun er lidenskapelig opptatt av Busk, hun skiller seg, hun venter, hun lengter. Etter noen år skiller han seg også, og de innleder et intenst forhold. Av kjærlighetsromanene til Hjorth er nok dette den sterkeste og mest intense fortellingen. Det er hjerteskjærende å lese hvordan Ida avviser og overser barna sine, fordi hun er så oppslukt av Busk at det ikke er rom for annet enn ham. Det en nydelig beskrivelse av et kjærlighetsforhold mellom to som deler verdensanskuelse og tankeverden og som møter hverandre intellektuelt. Mye av romanen kretser imidlertid rundt de vanskelige sidene av forholdet, om ubalansen og disharmonien. I begynnelsen skyldes ubalansen at hennes følelser for ham er sterkere, hennes vilje til å ofre og til å gjøre endringer i livet, er større enn hans. Etter hvert som forholdet og romanen utvikler seg, endres styrkeforholdet mellom Ida og Arnold. Han blir ynkelig, sytete, sjalu og kontrollerende.

Det er sjeldent å lese en så hudløs og åpenhjertig beskrivelse av hvordan forelskelse, lidenskap og kjærlighet gir styrke til å holde ut, bære over med, finne seg i og tilgi, men samtidig om farene med å være så oppslukt av et annet menneske at man forsømmer seg selv, og lar seg fornedre.

I romanen Hjulskift fra 2007 møter vi den intellektuelt trette litteraturprofessoren Louise Berg. Louise har nettopp fått stipend til å gå i gang med et prosjekt om forfatteren Edith Key fra begynnelsen av 1900-tallet, som hun mener var en viktig eksistensiell forfatter som ble underkjent i samtiden fordi hun levde et liv som vekket moralsk anstøt. Dette vil Louise endre på, hun vil løfte Edith Key frem fra glemselen og gi henne den plassen i litteraturhistorien hun fortjener. Men hun orker liksom ikke gå i gang. En venninne inviterer henne med til Notodden bluesfestival, og noe motvillig blir Louise med. Der møter hun den yngre, fysisk tiltrekkende og joviale bilselgeren Truls Olsen.

De innleder et fysisk forhold, men hun vil ikke innrømme at de er kjærester. I løpet av forholdet overraskes hun av denne tilsynelatende enkle bilselgeren som aldri har lest en bok, men som likevel har en livsvisdom og som takler livets mange utfordringer med en trygghet og selvsikkerhet hun savner hos mange i sitt eget miljø. Romanen inneholder mange interessante refleksjoner omkring kjønn, klasse, fordommer, intimitet, og om forskjeller mellom det kvinnelige og det mannlige begjær. Etablerte sannheter om makt og styrke problematiseres. Gjennom hele romanen trekkes linjene fra den moderne, frigjorte Louise og det livet hun lever, til 1800-tallets kvinner, representert ved Edith Key. Kvinneliv, frihet, sosiale normer, forventinger og fordommer tematiseres på klokt og humoristisk vis.

Hovedpersonen i Snakk til meg fra 2011 er den forsiktige, og ensomme bibliotekaren Ingeborg. Hun har vært enke de siste 20 årene, hennes eneste sønn har flyttet til Stockholm og de har begrenset kontakt. Vi skjønner etter hvert at mottakeren for Ingeborgs dagbokaktige monolog i romanen er den tause, avvisende sønnen. Det er han hun henvender seg til i tittelen: Snakk til meg!

Snakk til meg er en roman med mange lag. Det er en sterk fortelling om kjærlighet og intimitet på tvers av kulturelle grenser. Det er fascinerende å lese om den forsiktige Ingebjørgs refleksjoner når hun plutselig gjør noe så overraskende og grensesprengende som å komme sammen med en svart kubaner. Vigdis Hjorth behandler temaet hudfarge på en modig og ærlig måte. Hudfargen er et hovedtema for Ingeborg som ikke liker å skille seg ut, som pleier å gjøre det som er forventet, og som er vant til å velge den minst oppsiktsvekkende og tryggeste løsningen. Hudfargen, annerledesheten, er noe av det som fascinerer og tiltrekker, men også skremmer. Også i denne romanen tematiseres styrkeforholdet mellom de to – hun; en rik, hvit kvinne fra vesten, han; en svart fattig mann fra Cuba.

Snakk til meg blir også av mange kritikere kategorisert blant Hjorths politiske romaner. Forskjellene mellom Cuba og Norge, fattig og rik, kollektivisme og individualisme, diskuteres. Det gjør også det norske samfunnet, fordommer mot de som er annerledes, byråkratiet og mistilliten hun møter når hun prøver å overbevise myndighetene om at hun og Enrique har planer om å gifte seg.

Før vi avslutter denne juryuttalelsen vil vi gi ordet til en av Vigdis Hjorths protagonister, Louise Berg i Hjulskift. Vi synes litteraturprofessor Bergs refleksjoner om hennes litterære objekt Edith Key passer godt på våre to damer, Vigdis Hjorth og Amalie Skram.
«En underkjent, misforstått kvinnelig forfatter fra tidlig nittenhundretall. Fordi hun skrev om kvinner og dilemmaene hun beskrev var knyttet til den kvinnelige livsverden ble bøkene ikke lest, verken av kvinner eller menn som de eksistensielle tekstene de vitterlig var. Er? Dette er Louises tese. At Edith Keys alvor aldri ble oppdaget. At, fordi Edith Key i offentligheten kunne framstå som freidig og lett impulsiv på grensen mot tankeløs, ble hun ikke tiltrodd tankekraftens nådegave og hennes originale overskridende analyser av datidens kvinneliv ble ikke oppdaget. Hun ble ikke rettferdig lest. Hun ble ikke grundig nok lest. Hun fikk ikke den oppmerksomheten hun fortjente. […]».

Vi håper Amalie Skram-prisen vil bidra til å gi Vigdis Hjorth den plassen hun fortjener som en av våre viktigste forfattere. Bak den freidige stilen, det lette språket og den friske humoren skjuler det seg en forfatter med et stort alvor og et betydelig litterært prosjekt.

Gratulerer med Amalie Skram-prisen!

Vigdis Hjorth – Vinneren av Amalie Skram-Prisen 2014