Amalie Skram-prisen 2015 – Helga Flatland
Juryuttalelse

Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen. Tidligere vinnere av Amalie Skram-prisen er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, Mirjam Kristensen, Tove Nilsen, Merethe Lindstrøm, Karin Fossum og Vigdis Hjorth. Amalie Skram-prisen 2015 går til Helga Flatland.

Helga Flatland debuterte som forfatter 26 år gammel med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Debutromanen fikk en strålende mottakelse og flere høythengende priser som Tarjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris og Aschehougs debutantstipend, i tillegg til at den ble nominert til P2-lytternes romanpris. Romanen er første bok i en trilogi. Andre bok, Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, kom i 2011 og siste bok Det finnes ingen helhet kom i 2013. I 2015 debuterte hun som barnebokforfatter med Eline får besøk, og i september 2015 kommer hennes nyeste roman Vingebelastning, også på Aschehoug. Det knytter seg store forventninger til hennes neste bok.

Helga Flatlands forfatterskap er beskjedent i omfang og i sidetall. I motsetning til mange samtidige forfattere, har Helga Flatland forstått at kvantitet ikke er en forutsetning for kvalitet: Hver av de tre romanene i trilogien er på ca. 200 sider. Desto mer imponerende at de tematisk spenner så vidt: Romanene omhandler alt fra psykologiske skildringer av enkeltmenneskers kamp med hverdagen og med seg selv, til beskrivelser av nære relasjoner mellom foreldre og barn, søsken, kjærester, ektefeller og naboer. På en nydelig måte skildrer hun ung forelskelse og umulig kjærlighet, alt mot et bakteppe av større samfunnsmessige forhold som kontrasten mellom by og land, samfunnets forventninger og normer og hvordan disse er knyttet til kjønn, og under det hele; storpolitikk og USAs invasjon av Afghanistan i 2001 med NATO og Norges deltagelse fra 2003. Det er befriende å lese en forfatter som klarer å løfte blikket seg selv og egne erfaringer, og det er umulig å ikke bli dypt imponert over at en ung forfatter evner å gi troverdige psykologiske skildringer av enkeltmennesker og av så ulike sider av et menneskeliv som homofil kjærlighet, fødselsdepresjon, tap og sorg. Vi er spesielt imponert over hvordan hun med stor innlevelse skildrer unge menn som prøver å finne ut hvem de er og hvem de vil være.

Amalie Skram-prisen tildeles en kvinnelig forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. Amalie Skram sa selv at hun begynte å skrive Hellemyrsfolket fordi hun ville forstå hvordan en ung mann kunne velge å ta livet sitt. Hva er det som gjør at en menneske ser selvmord som eneste utvei? For å forstå dette, måtte hun forstå foreldrene, og for å forstå dem, deres foreldre. Parallellen til Helga Flatlands trilogi er klar: Det store spørsmålet som søkes besvart gjennom psykologiske skildringer og beskrivelser av storsamfunnet og lokalsamfunnets normer og forventninger, er hva det er som gjør at fire unge menn fra en trygg, liten bygd i et av verdens fredeligste land, velger å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan, og med det utsette seg for farer og i verste fall risikere livet.

I debutromanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må fra 2010 møter vi barndomskameratene Tarjei, Trygve, Kristian og Bjørn som vokser opp i trygge omgivelser i en liten bygd et sted på Østlandet. Romanen åpner sterkt med skildring av Tarjei i dødsøyeblikket etter at bilen han og de to kameratene satt i, var blitt rammet av en bilbombe i Afghanistan:
Han kan ikke føle beina sine, og han kan ikke se og ikke høre. Han tror ikke han skal dø, han kjenner jo fremdeles pulsen i halsen. Hadde han bare hatt vann, for tørsten gjør at strupen vil sprekke og magen vrenger seg av mangel på væske. Han husker ikke hva de er lært opp til i slike situasjoner. Skal han ligge rolig, skal han bevege på seg, skal han rope på hjelp? […] (s1)
Resten av romanen er skrevet i førsteperson, og synsvinkelen skifter mellom to av guttene, Tarjei og Trygve, og to andre sentrale personer, Karin, Tarjeis mor, og naboen, Jon Olav, Sigurds far. Oppbyggingen er den samme i de fire kapitlene: De åpner med den dramatiske hendelsen der tre av de fire barndomskameratene mister livet på oppdrag i Afghanistan. Deretter får vi et tilbakeblikk til guttenes barndommen, og i kapitlet der det er Karins stemme vi hører, helt tilbake til før hun forlot byen for å bosette seg på landsbygden og gifte seg med Tarjeis far.
Ved å tegne et psykologisk og sosiologisk kart over viktige medlemmer i lokalsamfunnet guttene vokser opp i, blir leseren gradvis kjent med et terreng som skjuler både uoverstigelige hindringer og dype, mørke kløfter. Litt etter litt forstår vi hvorfor guttene, av ulike personlige grunner, velger å forlate det som tilsynelatende virker trygt og godt, til fordel for en opplagt risikotilværelse som soldat i et krigsherjet land. Helga Flatland snur i den første boken opp ned på forestillingen om trygghet og fare, og viser med all mulig tydelighet at ingenting kan virke mer truende, mer skremmende, enn det å skulle skuffe de aller nærmeste eller å bryte med etablerte normer i lokalsamfunnet.
I boken skildres en bygd i sorg, tre familier som har mistet en sønn eller bror, og en kjæreste som ingen har visst noe om. Tilbake sitter også Bjørn som overlevede og kom hjem igjen, og som alltid vil mangle de tre kameratene sine. Sorgen blander seg med skyldfølelse, sinne og maktesløshet hos de etterlatte. Ordene svikter dem, ingen av dem vet hvordan de skal nå fram til menneskene rundt seg med det de føler. Skyldfølelsen er så sterk hos tre av personene at den nesten tar livet av dem. Likevel lever de videre.

I Alle vil hjem. Ingen vil tilbake fra 2011 er det først og fremst Tarjeis søster, Julie som kommer til orde. Vi hopper i tid fra barndommen der både hun og broren vet at det er Julie som egner seg til å ta over gården. Hun er eldst og odelsjente. Tarjei er ikke interessert, men faren, Halvard, ser ingen andre enn Tarjei som den som skal overta, og Tarjei har ikke mot til å fortelle faren at han ikke vil, men at Julie er klar. Etter Tarjeis død går faren inn i en depresjon og fortsatt ser han ikke Julies trang til å ta fatt på gårdsarbeidet, og hun klarer ikke si noe. Denne ventingen og det at ingen ting blir sagt, sliter også på Julies forhold til Mats, veterinæren som gjerne vil dele drømmen om gården, men som etter hvert ikke orker mer av at ingen ting blir gjort eller sagt. De to får en datter, Solveig, som etter hvert bringer dem sammen igjen. Også Mats kommer til orde, bygutten som forelsker seg i Julie, og som er villig til å satse på livet på landsbygden. Og innimellom følger vi Sigurd, nabogutten som føler at det var han som drepte Trygve ved å støte ham fra seg og fornekte kjærligheten mellom dem.

I den siste boken i trilogien, Det finnes ingen helhet, fra 2013 trer legen Ragnhild frem som en hovedperson. Hun har i de to første bøkene vært den som har støttet alle andre, den som har lyttet og forstått. Men hva er Ragnhilds egen historie, hvorfor har hun ingen venner i bygda, utenom Karin? I likhet med Karin er Ragnhild innflytter, og som eneste lege i bygda velger hun å ikke delta i noe sosialt liv i bygda. Hvorfor kom hun, og hvorfor blir hun værende? Hun har ingen familie å snakke om, og ingen nære forhold til andre personer. Hun sier selv at hun ikke ville blande rollen som lege med rollen som venn. Ragnhild er den som forteller andre at de må oppsøke fellesskapet, at de må fortelle sine nærmeste hvordan de har det – selv gjør hun det ikke. I tiden etter at de tre guttene døde, føler hun at hun hele tiden må være tilgjengelig for dem som trenger noen å prate med, hun har åpen dør hele døgnet. Følelsen av å være nyttig og nødvendig gir Ragnhild en meningsfylt tilværelse, det er mange som trenger henne. Men i virkeligheten er det jo ikke en lege de sørgende trenger mest, de trenger familiene, kjærestene og vennene sine. Gjennom de tre bøkene viser Helga Flatland hvordan menneskene kan miste forbindelsene til hverandre, men også at de kan finne veier tilbake til fellesskapet.

Helga Flatlands unge alder og begrensede produksjon til tross; hennes forfatterstemme er moden, hennes temavalg modig og hennes litterære ambisjoner store.
Helga Flatland vil noe med litteraturen sin – noe mer enn å skrive sitt liv for å forstå seg selv. Som Amalie Skram vil Helga Flatland forstå hvordan enkeltmennesker og menneskeskjebner formes, og hvordan tilsynelatende tilfeldige hendelser og omstendigheter blir styrende for de valg, og mangel på valg, vi opplever at vi har. Med det oppnår hun at leserne forstår og dømmer mildt, føler med og lider med. Også dette helt i tråd med Amalie Skrams litterære prosjekt. Vi håper Amalie Skram-prisen vil bidra til å gi Helga Flatland inspirasjon til å fortsette å skrive med modig og moden penn.