Amalie Skram-prisen 2016 – Gøhril Gabrielsen
Juryuttalelse

Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen. Tidligere vinnere av Amalie Skram-prisen er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, Mirjam Kristensen, Tove Nilsen, Merethe Lindstrøm, Karin Fossum, Vigdis Hjorth og Helga Flatland. Amalie Skram-prisen 2016 går til Gøhril Gabrielsen.

Gøhril Gabrielsen debuterte som forfatter med romanen Unevnelige hendelser i 2006 og siden har det kommet tre romaner: Svimlende muligheter, ingen frykt ble utgitt i 2008, Skadedyr i 2011 og Din alltid i 2015, alle ved Aschehoug forlag. For debutromanen fikk Gøhril Gabrielsen Aschehougs debutantstipend, og i 2010 mottok hun Tanums kvinnestipend.

Det er ikke hvert år juryen for Amalie Skram-prisen er så fullstendig samstemt og unisont begeistret som vi var i år, men så er det heller ikke hver dag man opplever å lese et forfatterskap som er så språklig stilsikkert, så gjennomført originalt og samtidig så fullkomment i Amalie Skrams ånd.

Oppfatningen av skjebnen som forutbestemt og søken etter forklaringer på menneskers valg i tidligere hendelser i livet, er som kjent kjernen i naturalismen og sentralt i Amalie Skrams forfatterskap. Et tilsvarende syn kommer tydelig til uttrykk i åpningen av Gøhril Gabrielsens siste roman Din alltid (jeg siterer:):

Av og til er fremtiden forbausende forutsigbar.
Fremtiden er bølgene som ruller gjennom vannet etter at en stein har falt. Fremtiden er flodbølgen som treffer land etter et jordskjelv i havet. Noe hender. Krefter blir utløst. Og det som siden skjer følger hendelsens egen innebygde logikk.

Gjennom nære og svært troverdige skildringer av enkeltskjebner, gir Gøhril Gabrielsen seg i kast med de store spørsmålene; hva det vil si å være menneske i relasjon til andre mennesker, hva som former oss og de valgene vi tar, hvorvidt vi er frie til faktisk å velge. Gøhril Gabrielsen behandler forhold mellom søsken, mellom mor og datter og mellom ektefeller på en ny og tankevekkende måte og i et veloverveid, originalt og ofte poetisk språk.

I flere av romanene er det en dramatisk hendelse – sykdom, ulykker og drap – som setter scenen for det som best kan karakterisere som litterære kammerspill: De fire romanene har alle et lite persongalleri – gjerne bare to-tre sentrale skikkelser – og handlingen utspiller seg i et avgrenset geografisk rom. Som kammerspillet, er romanene hennes tematisk og fysisk tredelte. Ved å la handlingen utspille seg mellom noen helt få personer i et lukket univers skaper Gabrielsen en klaustrofobisk stemning. Som hos Skram, er skildringene til tider så hjerteskjærende groteske og samtidig så absurde at man som leser ikke vet om man skal le eller grine. Den svarte humoren som karakteriserer det meste av Amalie Skrams diktning, finner vi igjen hos Gabrielsen. Samtidig er hovedpersonene skildret med så stor omtanke at leseren ikke kan unngå å leve seg inn i deres fastlåste situasjon eller rives med i begeistring når de øyner en vei ut av håpløsheten.

Unevnelige hendelser (2006)

Unevnelige hendelser er som en kriminalroman. Noe har skjedd – vi vet ikke helt hva. Kapittel 1 åpner romanen med en drøm. Hovedpersonen, en ung kvinne, våkner – og allerede på neste side, i nytt kapittel, har vi plassert henne i landskapet. Hun kom sent i går kveld. Ja, nå er hun tilbake på et åsted (fornemmer vi), og romanen skyter fart. Det er et jeg i romanen som vekselsvis er 15 og 30 år. Morens nærvær – og fravær er en klangbunn gjennom hele romanen. Unevnelige hendelser handler om en mor og en datter – en fraværende far og et lokalsamfunn som vi gradvis føres inn i. Og de unevnelige hendelsene blir etter hvert åpenbare for leseren. De korthogde innledningskapitlene fungerer nærmest som hjertesukk, skremselsbilder, dystre fantasibilder der forfatteren skriver fram en redd, sårbar og samtidig svært modig hovedperson. En hovedperson som med åpne øyne oppsøker det unevnelige – angstfullt, kortpustet, samtidig går hun på stødige bein inn i fortida.

Romanen skyter fart, samtidig som den dveler og hovedpersonen iakttar og observerer forandringene i og omkring seg på en nærværende, rolig, sorgtung og virkelighetstro måte. Det er som om det haster å fortelle historien, samtidig som det tar tid å forstå det som skjedde – for barnet og for det barnet som nå er blitt en ung kvinne. Og fra tidspunktet hun stiger i land er det etter hvert flere som iakttar, lurer og også legger ut snarer. Vi er på en øy – et sted i det nordlige Norge. Hun er tilbake – og har ikke vært der på 15 år. Likevel står det tidlig i romanen: «Jeg har aldri vært borte, det som hendte har aldri skjedd». Huset, barndomshjemmet står der uforandret. Naustet er sammensunket som om det bærer på en «skyld (det) ikke er konstruert til å bære.». Slik presenteres vi for et historisk drama – og aner at dette dramaet på langt nær er over.

Moren er sentral. Hun er eller var et varmt og strålende menneske. Det var noe med øynene. Menneskene omkring henne fikk en varme av dette lyset fra moren. Samtidig var hun som i «en stille flyt bort fra oss.»: «Det var noe med mor som fikk oss til å lengte etter henne, bestandig.»

Syvert representerer det store vi – bygda – øysamfunnet. Han er én av to som navngis i romanen, og presenteres som et fyrtårn: «…evig ventende på katastrofer og forlis. Aldri med, alltid til stede – (som for) å avdekke hemmelige landskaper.», skriver Gabrielsen. Syvert kommer tidlig inn i romanen og representerer flere enn seg selv. Det er vi som har myndighet her nå, sier han. Han følger med på løse takstein, råte og tidens tann. Og med hennes ankomst er en (ny) uro kommet. Øya vil ha ro, folk vil ha ro. Hva vil hun egentlig, undrer han. Og hun så det i ansiktene til de gamle utenfor butikken: «I ansiktene til de gamle: hendelsene som fikk øya til å revne lå i en rynke, i en hudfold, formet av det som skjedde et døgn for femten år siden.».

E – nok en navnløs i romanen står sentralt for både mor og datter i denne historien. Han er en sterk kraft og en igangsetter av liv og skjebne – og historien drives fram av denne navnløse. Hva betyr han for en datter nå, femten år etter den store tragedien? Peker han ut en mulig framtid, også for den yngste av de to kvinnene? Er deler av historien i ferd med å gjentas?»

Den neste romanen med tittelen Svimlende muligheter, ingen frykt fra 2008 skildrer forholdet mellom to godt voksne søstre. Jeg-personen er delvis lam og helt avhengig av den eldre søsteren. Begge foreldrene er døde, og de to søstrene, antagelig i 40-årene, bor sammen i barndomshjemmet på et avsidesliggende sted nord i landet.

Forholdet mellom de to skildres fra den pleietrengende søsterens synsvinkel. Forholdet til søsteren Ragna er preget av en gjensidig avhengighet; hun, den pleietrengende, må ha hjelp til det meste, både dag og natt. Det er ikke vanskelig å skjønne at det er en krevende oppgave for den friske søsteren. Men samtidig – gjennom den pleietrengende får Ragna en oppgave i livet, en gjerning, og ved den får hennes liv mening. Forholdet mellom de to er langt fra idyllisk, de går hverandre på nervene og har sine regelmessige maktkamper. Forholdet er likevel preget av en slags forutsigbarhet som gir trygghet, og samlivet er absolutt ikke uten lyspunkter.

Harmonien forstyrres imidlertid når en tredjeperson entrer scenen: En dag banker det nemlig på døren til søstrenes avsidesliggende hus. En mann har flyttet inn i nabohuset og strener bredbent og høylytt inn på kjøkkenet og inn i søstrenes liv. For jeg-personen representerer han en trussel, for Ragna, en mulighet, en åpning, en vei ut, en vei bort. Maktbalansen mellom søstrene forskyves når Ragna har fått en alliert, og etter hvert en ektemann. Den syke søsteren blir en enda større byrde, en klamp om foten, en hindring for et fritt og godt liv. Noe må gjøres.

Dette er rammene rundt en burlesk fortelling om søskenforholdets dynamikk og iboende sjalusi og maktkamp, satt på spissen ved at den ene søsterens sykdom gjør henne mer enn normalt avhengig av den andre. Et hovedtema i romanen er selvforståelse og behovet for å bli sett og bekreftet. Hvem er jeg? Er jeg den svake? Er jeg den snille? Hvem holder ut hvem? Den pleietrengende som får omsorgen så motstrebende avlevert, eller den friske som ofrer sitt liv?

Svimlende muligheter, ingen frykt er klaustrofobisk, kvelende og dønn dyster, samtidig det vittigste vi har lest på lenge.

Romanen Skadedyr fra 2011 forteller to historier – den ene foregår i nåtid, den andre på 1700-tallet. I historien fra vår tid blir vi kjent med en navnløs hovedperson som livnærer seg som skadedyrutrydder. Da han var seks år gammel mistet han sin far etter et dødelig vepsestikk, og familien ble oppløst. Han mener selv at farens død ble kimen til hans besettelse: Han oppdaget at skadelige krefter kan skjule seg i den minste, ubetydeligste ting – som vepsen som drepte hans far. Etter mange års ensomhet møter han også endelig en kvinne han elsker og gifter seg med. Den altoppslukende interessen for skadedyr fører også til en besettelse av renhet. Besettelsen fører til tvangsmessige handlinger som igjen fører til konflikter med konen og stedatteren. Konfliktene topper seg når han mister jobben sin og blir arbeidsledig. Grunnen til at han mister jobben er at han etter hvert ikke klarer å utføre utryddelsen av skadedyrene uten å bryte sammen i krampaktig gråt. Besettelsen og angsten skildres uhyggelig godt, der leseren i likhet med hovedpersonen blir stilt overfor spørsmålet om hvem som har mest rett til liv. Hvilken rett har vi mennesker til å kalle andre skapninger for skadedyr, og bestemme hvilke arter som skal utryddes? Er ikke termittenes samfunnsorganisering og utnyttelse av ressursene vel så imponerende som vår? Har ikke en mus nesten det samme genmaterialet som oss mennesker?

Bokens andre del handler om to unge nonner som lever i et kloster i Brasil på 1700-tallet. Vi får ikke vite navnene på disse to nonnene heller. Den eldste av dem lever isolert fra de andre nonnene, men da den nyankomne vakre unge nonnen søker hennes selskap opplever hun endelig å elske en annen. De betror seg til hverandre, og det viser seg at begge de to nonnene har hørt stemmer ingen andre hører. Den eldste har hørt en stemme hun tror kommer fra framtiden som har forkynt at undergangen er nær, og at illgjerninger vil lede til hennes grav. Den yngste hører stemmer som forteller at klosteret og dets grunnlegger står foran en storhetstid. På merkelig vis viser begge spådommene seg å bli sanne, men hvem som utfører de største illgjerningene kan diskuteres.

Å høre stemmer kan tyde på stor fromhet og nærhet til Gud, men det kan også tolkes som at det er Djevelen som har tatt kontroll over menneskekroppen. Derfor blir den unge og vakre nonnen gjenstand for stor interesse fra prestens side, og hennes eldre venninne mistenker at presten har gjort henne gravid. Ledelsen for klosteret hevder at den unge nonnen er syk, men den eldre venninnen hennes finner spor som tyder på at hun blir dopet ned, og at man kanskje har prøvd å fjerne et foster som kunne avslørt forholdet mellom henne og presten på stedet. En skandale truer klosteret, men med de to nonnene ute av syne kan orden gjenopprettes. De hviler trygt i en felles grav helt fram til vår tid, da skadedyrutrydderen får i oppdrag å fjerne et termittangrep i klosterets gravkammer.

Både nonnenes og skadedyrutrydderens fortelling handler om å oppleve kjærlighet og samhørighet, og hvordan tap av kjærlighet fører til tap av mening med tilværelsen. Utryddelse og urenhet er et annet sentralt tema, der vi blir konfrontert med spørsmålet om hvem som er skadelig, hvem som er unyttig og kan unnværes. Som broren til skadedyrutryddereen påpeker det: «Jakten på de andre, på kjetterne, utbryterne, de annerledes tenkende og troende pågår ustanselig (…), jakten skifter bare karakter, mål og retning, og er derfor ikke så lett å oppdage, ofte fordi vi står midt i den» (s. 62).

Gøhril Gabrielsen er en forfatter som nettopp evner å åpne øynene hos leseren, hun utfordrer våre forestillinger om svakhet og styrke, og hvem som har det moralske overtaket i et forhold.

Den foreløpig siste romanen, Din, alltid fra 2015, handler om hvordan en hendelse i barndommen kan prege et helt liv, om hvordan valgene man tar, ens forståelse av seg selv og ens forhold til andre, langt på vei styres av tilfeldigheter.

I første del av romanen møter vi jeg-personen som liten. Hun er et ensomt og svært følsomt barn. Foreldrenes oppmerksomhet er rettet mot hverandre. Moren er selvopptatt og lite interessert i datteren. Fra et voksent perspektiv er det en trist barndom som skildres, mens det hengivne, kjærlighetshungrige barnet lever for de sjeldne øyeblikkene der hun blir sett av moren.

Først i sitt ellevte år, får hun et søsken. Når broren blir født, føler hun seg litt mindre alene, de har et fellesskap i sin lengsel etter mor. Men broren, eller «ungen» som han kalles, skriker dag og natt. Forholdet mellom foreldrene skranter. Når sommeren kommer, drar de fire sørover på ferie, og det er da den skjebnesvangre hendelsen inntreffer: Etter noen harmoniske sommerdager brytes idyllen av at et ungt par flytter inn i nabohytten. Moren blir sjalu på den unge nabokonen, og under en høylytt krangel mellom foreldrene, der ungen ligger i barnevognen og skriker og skriker, gjør jenten det eneste hun kan for å hjelpe – hun triller broren opp i skogen, for at han skal få fred for foreldrenes hyling, for at de skal få fred for hans. Men han slutter ikke å skrike – hun løfter ham opp, men sklir på en våt rot og mister ham i bakken. Broren dør av fallet.

Om datteren ble oversett tidligere, føler hun seg enda mer avvist og alene nå. Bedre blir det ikke når morens anklager fører til et brudd mellom foreldrene og faren flytter til en annen kant av landet. Datteren blir alene igjen med en fullstendig sorgoppslukt og stille anklagende mor.

I andre del av boken er hovedpersonen blitt voksen. Hun har flyttet hjemmefra for å studere på en annen kant av landet og har en samboer. Sentralt i denne delen av boken er hvordan ulykken og skyldfølelsen preger jeg-personen som voksen. Hun er skyld i brorens død. Ingen har hjulpet henne til å se det annerledes. Når samboeren ønsker barn, velger hun å gjøre det slutt. Hun klarer ikke å fortelle ham om ulykken – overbevist om at han også vil anklage og dømme henne.

I tredje og siste del av boken gjør vi nok et hopp frem i tid. Hovedpersonen har flyttet hjem til moren som er fullstendig pleietrengende etter et slag. I ti år har hun pleiet moren utrettelig, drevet av skyldfølelse for hva hun forårsaket av tap i morens liv. Sitt eget liv har hun satt helt på vent – hun har ingen venner, ingen interesser, ingen aktiviteter ut over å stelle for moren og holde henne med selskap. En dag hun rydder i kjelleren, finner hun en eske med morens papirer. Her gjør hun en oppdagelse som snur opp ned på alt hun hittil har trodd var sant, og som stiller hennes skyld, og dermed også hennes offer i et nytt lys. Hva som deretter skjer skal vi ikke røpe.

Om Gabrielsens litterære produksjon er beskjeden i omfang, har vi her å gjøre med en forfatter av stort format. De fire romanene holder en jevnt svært høy kvalitet og er alle svært leseverdige. Romanene er mesterlig komponert og har en drivende spenning helt på høyde med kriminalromaner av ypperste kvalitet. Gøhril Gabrielsens forfatterskap fortjener å leses av langt flere. Eller vel så viktig; flere lesere fortjener å bli kjent med Gøhril Gabrielsens forfatterskap. Vi håper Amalie Skram-prisen vil bidra til begge deler.