Amalie Skram-prisen 2017 – Marit Eikemo
Juryuttalelse

Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen. Tidligere vinnere av Amalie Skram-prisen er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, Mirjam Kristensen, Tove Nilsen, Merethe Lindstrøm, Karin Fossum, Vigdis Hjorth, Helga Flatland og Gøhril Gabrielsen. Amalie Skram-prisen 2017 går til Marit Eikemo.

Marit Eikemo debuterte som skjønnlitterær forfatter med romanen Mellom oss sagt i 2006. I 2009 kom Arbeid pågår. Samtale venter som hun fikk Nynorsk litteraturpris for, kom ut i 2011, og i 2015 kom Alt inkludert, alle ved Samlaget. I tillegg har hun skrevet essaysamlingen, Samtidsruinar, som kom på Spartacus forlag i 2008, og som ble kåret til Årets nynorskbok av Dag og Tids lesere, og til Årets beste sakprosabok i 2009.

Som Amalie Skram er Marit Eikemo en sannhetssøkende forfatter. Som Skram, er Eikemo opptatt av hva som styrer de valgene menneskene tar, hvorfor vi handler som vi gjør, hvorfor vi ikke velger å handle annerledes. Som Skram, vil hun forstå, men ikke stille seg til dommer, for de som virkelig forstår, kan ikke dømme. Eikemo skriver med stor empati og ydmykhet. Søken etter en dypere forståelse og anerkjennelsen av at man aldri fullt ut kan forstå andres liv, løper som parallelle tråder gjennom Eikemos forfatterskap.

Utgangspunktet i bøkene til Marit Eikemo er ofte konkret og påtakelig, som i skildringen av byggverk i Samtidsruiner eller Finn.no-søk på møbler og hverdagsgjenstander i Alt inkludert. Gjennom skarpe observasjoner av det hverdagslige, utforsker Eikemo på arkeologisk vis hva det konkrete forteller om det abstrakte – om livet, samlivet, fellesskapet og om det å være utenfor fellesskapet. Med humor, ydmykhet og empati utforsker hun tema som utenforskap, annerledeshet, fremmedgjøring og ensomhet i et av verdens rikeste land. «[…] kva er det med denne tida som gjer at vi så sjeldan klarer å bli verande i fellesskapa?», skriver hun et sted.

I boken Samtale ventar møter vi den tidligere journalisten Elisabeth Brenner. Hun går på attføring, men NAV har skaffet henne en midlertidig stilling som skal føre henne gradvis tilbake til arbeidslivet. Oppdragsgiveren er forskere fra Universitetet i Bergen, og oppgaven går ut på å samle inn dialektprøver i byen Einvik. Dessverre går ikke arbeidet så bra, Elisabeth er ikke lenger vant med å snakke med folk og gjøre avtaler, og når hun endelig får intervjuet noen så oppfører informantene seg dessuten ikke helt som forventet. Elisabeth vikler seg inn i pussige situasjoner, og hennes nærvær i byen fører en uro med seg for folk i lokalsamfunnet. Folk lurer på hva hun egentlig gjør der, de synes hun er merkelig. Intervjuene Elisabeth gjør for å samle inn dialektprøver, fører til at flere røper sine innerste tanker eller hemmeligheter, det er akkurat som om Elisabeth åpner opp noe for dem.

Selv føler Elisabeth seg fremmed og alene, og hun ønsker heller ikke å være en del av felleskapet med de andre i byen. Hun følger med på hva tidligere venner skriver på Facebook om familie, fritid og karriere, og hun synes alt er kvalmende og tilgjort. Samtidig ønsker hun seg ut av ensomheten, og hun prøver noen ganger å strekke seg mot andre mennesker. «Kva er det som bind oss saman? Et det eit usynlig band mellom menneske som har sett sitt stempel på kvarandre?» (s. 152)

Alt inkludert

All inclusive, eller Alt inkludert – tittelen på Marit Eikemos siste roman fra 2015, gir leseren flere assosiasjoner – og romanen undersøker A4-livet i sin fulle bredde. Her er det mye som skjer – og store spørsmål settes i bevegelse: Hva vil det si at noe er delvis møblert, hvem definerer hva som skal være inkludert – i en leilighet, i livet eller på sydenturen? Temaer som klasse, familie, tilhørighet og vennskap, kobles til et overordnet spørsmål om mening. Hva gir mening for hvem, i hvilke posisjoner kan vi tillate oss hva – og i hvilket språk uttrykker vi oss, som mammaer, som naboer – i alle disse relasjonene? I Alt inkludert møter vi Agnes og datteren hennes Maja: Med hver sin trillekoffert ankommer de sin nye leilighet. De skal leie hos en luring som er på vei til Mexico. I huset bor både en litauer, en jusstudent, en kvinnelig forfatter på loftet, samt en gjeng medisinerstudenter i kollektiv. Alle strever med sitt, og Agnes orienterer seg i alt det nye – og finner sin plass. Hvite løgner om et forsvunnet flyttelass skaper forvirring for mange, men åpner samtidig opp for omsorg og giverglede fra ulikt hold.

Leseren blir presentert for et fargerikt persongalleri. Og her ligger mye av Marit Eikemos styrke som forfatter: Hennes karakterer er fremstilt med varme og humor – som vi finner det hos Amalie Skram. I detaljrike beskrivelser av kroppsspråk, påkledning, lukter og lyter, skaper Eikemo nærhet til karakterene sine, og vi føres inn i både gjenkjennelige og ugjenkjennelige rom, alt fra kollektivet, til ombygde familiers hus, skrivesteder for forfattere og bloggere, aleneforeldre – og til kjernefamiliene sine hus, der alt virker som det er inkludert, eller kanskje heller: litt for mye av det meste. Og alt skildres gjennom Agnes’ øyne og med hennes måte å møte verden på. Agnes er «between jobs»; praktisk, økonomisk anlagt, løsningsorientert, imøtekommende og hjelpsom. Når det viser seg at leiligheten ikke er delvis møblert, men tvert imot tom, starter jakten på møbleringen og etableringen av det nye livet – og det er her dramaet starter. Det er elegant løst; handlingen drives frem av stadig nye kontakter på finn.no, venner i det nye nabolaget trår støttende til, men hvor nært får de komme Agnes og datteren hennes Maja? Nok en gang viser Marit Eikemo at hun ikke fordømmer sine romanfigurer. Hun stiller spørsmål, gjennom Agnes, om alt vi tar for gitt ved livet i sin alminnelighet. Alt inkludert er en åpen og tankevekkende bok. Romanen vekker også uro, på grensen til en kriminalroman, men er samtidig både morsom og sår i sine beskrivelser av disse livene våre, og om å strekke til i dem.

Samtidsruinar fra 2008 er en essaysamling. Det er ikke så ofte vi får kommentere en essaysamling i juryuttalelsen, siden Amalie Skram-prisen skal gå til en skjønnlitterær forfatter. Vi er glade vi fikk denne anledningen, for dette er svært lesbare tekster om et spennende emne skrevet i et glitrende språk! Samlingen består av elleve essay som all tar utgangspunkt i ruiner fra vår nære fortid, fra smelteverket i Odda, Ekofisktanken, og spillmaskiner satt på lager i Arna til asylmottaket i Luster, og den bortgjemte og overgrodde pasientgravplassen til Valen sykehus.

Gjennom å oppsøke og gå inn i forlatte og nedlagte bygninger fra vår nære fortid, bygninger som en gang var viktige, men som nå er forlatt og forkastet, undersøker Eikemo spørsmålet om hva som er verd å ta vare på, hva vi kan tåle å miste, hva som har verdi, hva som er verdiløst. Eikemo retter søkelyset mot steder som er forbundet med skam, forfall eller avvikling, og belyser på den måten sider ved kulturen vår vi helst ikke vil se. Selv om stedene hun oppsøker er forlatt av mennesker, får hun menneskene som levde der, jobbet der eller døde der, til å tre levende frem for oss. For det er menneskene det handler om.

I essayet «Ingen tittel på graven» reiser Eikemo til Kvinnherad for å lete etter kirkegården i skogen hvor pasientene fra Valen sykehus ble gravlagt. Hun skriver: «Bygdefolket forstod dette då dei første båtane med pasientar kom inn sundet ein oktoberdag i 1910: Frå no av måtte dei leve saman med dei galne, det fekk så vere, men i døden ville dei vere i fred frå dei. Dei ville ikkje bli gravlagte saman med pasientane». Hun må lete frem gravsteinene der de ligger, de fleste, delvis overgrodd, alle ustelte. På én av gravene står det en rosebusk og blomstrer i alt det grønne. Det er graven til overlege Konrad Lunde og konen hans Borghild. Det er ingen tittel på graven.

Lunde ba selv om å bli gravlagt på pasientkirkegården. Han fremstilles som en lege med mye omsorg for pasientene. Men bildet er mer sammensatt. 2500 personer ble lobotomert i Norge mellom 1941 og 1959, og bare Gaustad utførte flere inngrep enn Valen i denne perioden. Lunde var en tilhenger av inngrepene. Eikemo beskriver de fysiske inngrepene i detalj, og spør, som vi jo må spørre oss i dag, Hva tenkte de på? Ingen tittel på graven, beskrivelsen av en del av psykiatriens historie i Norge, er sterk lesning. Det er vakkert å lese om overlegens medfølelse og omsorg for pasientene, det er sjokkerende og vondt å lese om hvordan man behandlet, og fremdeles behandler, de som er annerledes, de som ikke passer inn. Eikemo stiller seg ikke til dommer, hun stiller spørsmål. Og hun konkluderer igjen og igjen: «Eg forstår ikkje rekkevidda av denne galskapen […] Eg forstår ikkje desse liva. Eg veit ingenting».
Det hviler et Amalie Skramsk alvor over essaysamlingen.

Marit Eikemo er en samtidsforfatter i dobbel betydning av ordet – ikke bare er hun en representant for vår tid, hun utforsker også samtiden i forfatterskapet. Hun er ikke redd for det konkrete og hverdagslige, men det konkrete og hverdagslige blir en vei inn til en dypere forståelse av den tiden vi lever i, og av oss selv.

Det er noe veldig midt i uken-aktig over bøkene til Eikemo. Det er ikke de store hendelsene, ikke de dramatiske livene eller usedvanlige menneskene som skildres. Det er hverdagsslitet, de mange regnfulle dagene med kjedelige gjøremål som danner bakteppet – men det er også historien om hverdagsheltene, alenemoren som gjør så godt hun kan, og om idealistene – de som brenner for noe, som vil noe mer, og som ikke gir opp.

De skarpe observasjonene og den varme humoren gjør at bøkene ikke oppleves som tunge selv om temaene kan være alvorlige nok. Også her har hun fellestrekk med Amalie Skram, som skildret selv de mest tragiske hendelser med humor.