Amalie Skram-prisen 2018 til Aasne Linnestå
Juryuttalelse
Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen. Tidligere vinnere av Amalie Skram-prisen er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, Mirjam Kristensen, Tove Nilsen, Merethe Lindstrøm, Karin Fossum, Vigdis Hjorth, Helga Flatland, Gøhril Gabrielsen og Marit Eikemo. Amalie Skram-prisen 2018 går til Aasne Linnestå.
Aasne Linnestå debuterte med diktsamlingen Små, hellige løgner i 2000. I 2002 kom den lyriske dokumentaren Stanislaw. En forestilling om den polske dramatikeren Stanislaw Witkiewicz: I 2006 gav hun ut sin første roman, Utland, etterfulgt av romanene Krakow i 2007 og Hagesang i 2011. Diktsamlingen Morsmål kom i 2012, før hun skrev to frittstående oppfølgere til Hagesang; romanen Opphold, utgitt i 2014 og ungdomsromanen, Mamma er et annet sted, fra 2015, og diktsamlingen Døgnbok med egne illustrasjoner i 2017. Hennes siste utgivelse så langt er diktsamlingen Hu fra 2018. Alle bøkene er utgitt på Aschehoug Forlag. Aasne Linnestå har fått strålende anmeldelser for sine bøker, og i 2017 mottok hun Nygaards legat for sitt forfatterskap.
Et kriterium for Amalie Skram-prisen er at forfatteren skriver i Amalie Skrams ånd. Linnestås forfatterskap dreier om en akse som i aller høyeste grad er skramsk: Både diktsamlingene og romanene kretser om forhold som makt og avmakt, sorg og omsorg, om å miste, men også om å finne og om å våge å la seg bli funnet. Med forskjellige språklige uttrykk og i forskjellige litterære sjangre utforsker Linnestå hva som former et menneske og et menneskeliv, hvordan overraskende hendelser kan stake ut en retning, om hvordan tilfeldige møter kan åpne opp for noe nytt.
Som hos Amalie Skram, er Aasne Linnestås forfatterinstrument stemt i moll. Et stort livsalvor slår grunntonen i tekstene. Mange av romanene og diktsamlingene tar utgangspunkt i et utslagsgivende tap: «En eneste innsikt hadde jeg. Alt kan mistes» (Krakow). Hvordan takle sorgen når man har mistet – et nyfødt barn, en mor, en partner, et hjemland eller troen på tryggheten i et nytt hjemland? Men også et mollstemt instrument kan ha et anstrøk av håp. Og håpet er det bærende elementet i Linnestås forfatterskap: Håpet om at noen vil se deg, at noen vil se deg på en annen måte, at noen vil se hva du trenger. Håpet om å møte et medmenneske, håpet om å bli invitert inn. Og det er de tilfeldige møtene mellom mennesker som løftes fram i Linnestås forfatterskap: En fremmed på toget kan bli den aller nærmeste, en forbipasserende på gaten eller en drosjesjåfør kan være den som ser din sorg. Et forlatt barn på kirketrappen kan bli den det ikke er mulig å gå forbi. Tap og sorg er utgangspunktet i mange av bøkene, men i møter mellom mennesker finnes lindring og mulighet for endring.
Aasne Linnestå er kanskje først og fremst lyriker. Hennes romaner er poetiske og hennes dikt er fortellende. Diktene er ofte lange prosadikt med snert, følsomhet, varme og poetiske, og politiske, undertoner. Hun debuterte med Små, hellige løgner i 2000. En samling med kortere dikt. Debuten bærer preg av en søkende stemme, der jenteerfaringer trer klart frem. Den lille jentungen og den unge jenta – er på vei mot et modent kvinneliv der det handler om å bli et tydelig subjekt – både for seg selv og omverdenen. Linnestå skriver feministisk, fra en kvinnes perspektiv både i debuten og i senere samlinger. De første linjene i titteldiktet lyder: Jenterittet, en hær/av muskler stormer fremover med deg/så du glemmer tynne, hole ungers nærvær,/og verden er glimtvis ledig,/spandabel og i fritt svev over familiens luftegård […].
Å lese dikt er å stille seg åpen for det som er, la seg berøre, og å være søkende i teksten – sammen med forfatteren. Og ikke alltid er diktet umiddelbart forståelig. Det er vel nettopp det som gir næring til en god diktopplevelse – at vi ikke nødvendigvis forstår alt, første gang vi leser. Det nytter ikke å tvinge fram et dikt, skriver Arild Nyquist i sitt dikt Du vet. Aasne Linnestå verken tvinger eller presser fram diktene sine. Hun skriver konkret, men tekstene er likevel ikke enkle, og det Linnestå vil med diktene sine, er heller ikke enkelt. Hun har noe hun vil formidle – og det er viktig.
I 2012 gav Linnestå ut prosadiktet Morsmål – et langdikt eller flere brokker av dikt i varierende lenge som hører sammen og utgjør en historie. Vi møter to kvinner fra hver sin kultur (innestengt) i hvert sitt morsmål – og i utgangspunktet er det vanskelig å forstå hverandre – i hvert fall med ord. Likevel er det mye de to kvinnene har felles – og i kvinnefellesskapet som vokser frem finnes det både nærhet, forståelse, gjensidig respekt og nysgjerrighet på hverandres måter å møte verden på. Morsmål er varm, trist, kjærlighetsfull og tankevekkende. Linnestå får fram hvor vanskelig det er å tilegne seg et nytt språk. Ja, hvor fysisk og psykisk vondt det kan kjennes – mange steder; i både muskulatur, tanken og følelsen. Hvordan tilegne seg det nye, og å gjøre seg forstått når språket knapt kan romme de vanskelige erfaringene? Linnestå sine beskrivelser skaper et nærvær til de to kvinnene som setter flyktningestrømmer og innvandring i et klokt og tankevekkende perspektiv. Staten sa ja – så hva sier jeg?
HU fra i år følger etter den noe mer eksperimentelle Døgnbok, fra 2017 og ble utgitt i forbindelse med Møllebyen litteraturfestival i Moss. Døgnbok er en samling korte, korte tekster, enkeltord og tegninger – gjennomsiktig og personlig framstår samlingen. Det er et svevende jeg som svinger seg over sidene: Jeg’et vil hjelpe, jeg’et er nær i kjærlighetsrelasjonen og jeg’et er løs. Døgnbok vil både protestere, være vill og villig, og skape rom for fellesskap.
HU er en hyllest til enda flere kvinner: En bestemor og et barn i et stort, åpent landskap. Vakkert og søkende, ikke nostalgisk, men forfatteren framkaller minner om barndom og oppvekst. Trygghet, leik og familiemedlemmer skrives fram, men farene som lurer, eller de ville skrikene er også med. Farger inngår i alle Linnestå sine landskaper, men kanskje aller tydeligst i HU. Linnestå skriver om bortgjemte plasser og steder å hvile i – og årstidene skifter og vi farges av både temperatursvingninger og snøfall i fremmede, men samtidig gjenkjennelige landskap. Aasne Linnestå skriver universelt, likevel ser vi for oss viddene og fjellene, dalen og elva, i og omkring Rjukan. HU bærer også i seg det sanglige i denne forfatterens tekster. HU er en hyllest og en hymne – og en diktsyklus som tematiserer fortid, nåtid og framtid.
Stanislaw. En forestilling fra 2002 skiller seg ut fra Aasne Linnestå sitt øvrige forfatterskap. Diktverket eller en forestilling (slik boken presenteres i tittelen), er en samling kortprosastykker om livet og virket til den polske teatermannen, forfatteren og billedkunstneren Stanislaw Ignacy Witkiewicz (1885-1939). Linnestå skriver fra lyset denne gangen, til et dramatisk mørke – og speiler på den måten et sterkt og vanskelig liv – i et Europa preget av først en krig, så opptakten til den neste.
Aasne Linnestå er også kjent for sine sangverk, og spesielt for samarbeidet med komponist og musiker Maja Ratkje. Revelation this early song ble urframført under samtidsmusikkfestivalen Ultima i 2017. Teksten i musikkverket er basert på tjuetre ord, kognater – som alle kan spores 15.000 år tilbake i tid som et felles opphav for sju språkfamilier, over hele det euroasiatiske kontinentet. Linnestå er ansvarlig for teksten, og verket ble tatt særdeles godt imot av kritikerne
Hovedpersonen i romanen Utland fra 2006 er den unge kvinnen Hege. Hun er gravid, men forholdet til barnefaren er over. Handlingen utspiller seg i hovedsak på det indre plan – Hege sitter ved sin døende morfars sykeseng og reflekterer over livet – sitt eget liv, sine egne valg, bestefarens liv og hvordan det ble formet av de valgene han tok, og ikke minst, de valgene han unnlot å ta. I romanen Krakow fra 2007 borer Linnestå dypere i tematikken hun introduserer i Utland. I Krakow møter vi den unge kvinnen Viel som venter sitt første barn. Romanen åpner med en poetisk drivende skildring av fødselen, men barnet lever bare noen timer. Barnefaren er borte, venner og families forsøk på omsorg blir en ekstra byrde å bære. Viel må bort fra sorgen, hun må bort fra å være den sorgtyngede. Hun drar til Krakow der hun bodde en tid som ung. Hun vil tilbake til Auschwitz. Den lille, personlige, men samtidig altoppslukende sorgen må møte den store smerten. Hennes egen sorg må krympe i sammenlikning med de ubegripelige overgrepene fra andre verdenskrig. Et sentralt tema i Krakow er møter og møtepunkter mellom mennesker. Tilfeldige og flyktige møter, møter som setter varige spor, møter mellom noen som trenger omsorg og noen som ser det, og som gir det som behøves, ofte noe helt konkret; en varm suppe til en som er kald og våt, et lommetørkle til en sørgende, et bad og en flaske balsam til en som er forlat, en pose søte boller til sultne gatebarn.
I bøkene Hagesang, Opphold og Mamma er et annet sted får vi tre forskjellige versjoner av en families historie. I Hagesang er det forfatteren Sylvia som har ordet, og romanen veksler mellom Sylvias noveller og hennes betraktninger om eget liv, særlig om hvordan hun slites mellom skrivingen og familielivet. I lange perioder er hun mentalt fraværende og ute av stand til å ta inn over seg de andres behov. Samtidig er Sylvia et menneske som ser og forstår gjennom kunsten, og som kan være full av energi og livslyst. Sylvia sier at hun har lovet sine venner og familie at hun ikke skal bruke dem som litterære figurer, men i Hagesang blir det etter hvert vanskelig for leseren å være sikker på hva som er Sylvias diktning, og hva som skjer virkeligheten. Hun mister etterhvert grepet og forsvinner inn i kunsten. Her er det fristende å trekke en parallell til Amalie Skrams romaner om kunstneren Else Kant (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), som også opplever at hverdag og familieliv ikke så lett lar seg kombinere med kunstnerisk arbeid.
I Opphold, er det Mikkel som er fortelleren. Han har reist bort med de tre barna, og de har vært uten kontakt med Sylvia hele sommeren. Når de kommer tilbake, er Sylvia forsvunnet, og Mikkel må melde henne savnet. Samtidig har det flyttet inn en familie i nabohuset som trenger hans hjelp. De er flyktninger som venter på svar om oppholdstillatelse i Norge, og den usikre situasjonen tærer på helsen deres. Mikkel er lege og føler at han burde hjelpe dem, men han orker ikke ta deres problemer inn over seg. Det viser seg imidlertid at familien i nabohuset ikke bare er noen som trenger noe fra ham, deres omsorg og særlig vennskapet mellom de to minste barna i de to familiene blir et lyspunkt.
I ungdomsromanen Mamma er et annet sted er det den eldste datteren Tale som har ordet. Vi møter henne rett etter at hun har fått vite at moren er funnet død på fjellet. Begravelsen står for døren, de voksne snakker om det praktiske som må ordnes, og de sørger på en måte Tale ikke forstår. Hun stikker av alene til København, men skjønner for sent at det ikke er løsningen. Hun faller sammen, og en fremmed griper inn og samler henne sammen. Mamma er et annet sted er en sterk bok om sorg og sorgarbeid, og om ulike måter sorg kommer til uttrykk på.
I de tre romanene handler hovedpersonene på en måte som kan virke provoserende, egoistisk og uforståelig. Amalie Skram sa at hun ville at leserne skulle se, forstå og dømme mildt – og det samme oppnår Aasne Linnestå: Hun lar oss se at handlinger som virker uforståelige for andre, kan være nødvendige og rasjonelle for den det gjelder.
Oppsummering
Det er en sterk vilje i Linnestås forfatterskap, en vilje til endring, et engasjement for de svakeste, en anerkjennelse av redsel og sinne. Tapsopplevelser er en katalysator for handlingen i mange av tekstene – tap av et barn, en ungdomskjæreste, en mor, tap av et hjem, et trygt hjemland, en drøm om asyl i et nytt land. Det er ikke alltid de nærmeste som ser klarest hva vi trenger eller er best i stand til å gi det.
Og her ligger oppfordringen i Linnestås forfatterskap: Vi må våge å ta ansvar for våre medmennesker, ikke bare for våre nærmeste, men også for dem tilfeldighetene har ført vår vei. Vi må våge å invitere en fremmed inn. I det å være et medmenneske ligger vår menneskelighet, og i det ligger håpet for menneskeheten.
Gratulerer med Amalie Skram-prisen!
Aasne Linnestå – Vinneren av Amalie Skram-prisen 2018
Foto: Adrian Nielsen