Amalie Skram-prisen 2019 til Inghill Johansen
Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen.
Inghill Johansen debuterte med romanen Hjertehvitt ved Gyldendal forlag i 1991. Deretter kom de tre kortprosabøkene, Suge, Klage og Forsvinne i henholdsvis 1996, 2001 og 2009, også disse ved Gyldendal forlag. Disse tre har senere blitt utgitt i en samleutgave med forord av Erik Bjerck Hagen. I 2016 kom kortprosasamlingen Bungalow ved Oktober forlag, hennes siste bok så langt. Johansen har mottatt strålende kritikker og flere nominasjoner og priser for sitt forfatterskap.
Inghill Johansens tekster lister seg stille, balanserer presist og stryker seg helt tett inntil. De veloverveide, originale og ofte poetiske formuleringene løfter på en særegen måte frem sårheten i tekstene. Beskrivelsene av mennesker og forholdet mellom dem, av betydningsfulle steder, av savn og av tap, er årvåkent erfart og formidlet med stor følsomhet – ofte med en underfundig, lavmælt humor. Johansen skriver med en tyngde som gir tekstene styrke og retning. Den ytre handlingen i Johansens tekster er ofte enkel, dagligdags og konkret, men under vibrerer det eksistensielt alvor.
Hjertehvitt er skrevet for tjueåtte år siden. Er det viktig – at den er hennes første roman – og at den også har huset som den fysiske rammen omkring barndommen? Det er fristende å tenke at læreren vi møter i Bungalow, er den samme som barnet, jeg-personen, i Hjertehvitt. Det finnes bare en ås og tyngden i huset foran den. Hjertehvitt overbeviser med sine vare og samtidig intense bilder av barndom. Flagrende små bilder av ting, og hendelser, steder og mennesker. De griper inn i hverandre, og noen bilder holder om hverandre – og følger naturlig etter hverandre, og er minner, noen flyktige – andre mer befestet som minner jo er. Det er huset – og det er verden utenfor huset Inghill Johansen skriver fram. Det er en hvit middagsbordduk, det er mormor, et badekar i kjelleren. Og det er leken – å løpe etter hverandre. Vi er i morens barndomshjem, i mormors hus. Og det hvite, bankende hjerte som i løper, eller av andre grunner slår sterkt, formes som et omdreiningspunkt i romanen. Også denne med handling, men samtidig er historien formidlet i brudd eller brokker som så tydelig kan leses som små enkelthistorier, eller et langt prosadikt. Hjertehvitt er delt i to: Det fins bare en ås og tyngden i huset foran den og Overganger. I den første delen møter vi jentungen, i andre del den voksne kvinnen som står overfor døden, to ganger: Det er stor smerte i verden./Det er den synkende følelsen ingen kan gjøre noe med., står det å lese. Hun ser sin syke mor i sengen, der på sykehuset, i ett av minnene. Det ble ikke snakket om morens sykdom, og kanskje nettopp derfor er alle forbindelseslinjer kuttet. Usnakket og ordløs lever den videre i henne (s. 46). Persongalleriet er ikke stort. Vi møter Amund, hovedpersonen – hun som ser, observerer, tenker, skriver fram historien – noen andre navngitte, mor, far og mormor. I Overganger skriver Inghill Johansen fram de vakreste setninger om det å miste. Mormor går ombord i toget, hun er syk og skal til et sanatorium. Mormor dør. Faren er også gammel, og dør – på institusjon. Sjelden har vi lest så vakkert om døden i en norsk, skjønnlitterær bok. Og enkelte ord gjentas, nesten som mantra over fortiden og nåtiden: Forskyvninger, forlengelser og stor bevegelighet. Forvrengninger, forskyvninger. Uvirkelighet. Det handler så definitivt om virkeligheten. Det handler om de konkrete reisene og den absolutte stillheten når døden inntrer: Som om alt blir synlig først når det er forbi. Slekt skal følge slekters gang; i genene, i blodet – hva er forutbestemt, av alt dette som skjer oss?
Suge (Gyldendal forlag, 1996)
«I ethvert menneskes liv fins det en tid da man syns man står så nær det som er. Det dreier seg om en følelse av endelig å ha nådd fram, liksom man er blitt slynget mot og inn i det som er livets innerste indre, en kjerne. Det er en smerte der som ikke er til å holde ut», skriver Johansen i en av de første tekstene i Suge. Kortprosatekstene i denne samlingen er forbundet med hverandre og forankret i det samme, vemodige punktet, det handler om steder man ikke klarer å glemme, steder man alltid bærer med seg, lengter etter, eller prøver å rømme fra. Tekstene inneholder beskrivelser av lengsel, sorg, og savn uttrykt med en nærhet som nesten føles hudløs:
«Det er dette som er de tunge dagene, de som blir hengende ved en og hengende ved en. Det er disse dagene som kalles livet. Slik er livet sier vi, enda det som oftest har mest død i seg».
Den ytre handlingen er ofte enkel og hverdagslig hos Johansen. I Suge er det delingen av eiendommen, av barndomstomten, som danner bakteppet, men det er på det indre plan den egentlige handlingen skjer – de innsiktsfulle og grundige betraktningene av forholdet mellom bror og søster, avstanden mellom dem nå, refleksjonene over barndommen, da de to utgjorde et vi. Perspektivet skifter fra det nære, fra huden som flasser av og en lett svimmelhet, til blikket utenfra, gjerne høyt ovenifra: «Sett ovenifra er alle bevegelser like. Sett ovenifra er det det samme om noe er for første gang eller siste gang. Sett ovenifra er et menneskes liv bare et ukjent antall bevegelser som skal fylles, smil som skal smiles, bein som skal løftes, skritt som må tas» (s 69).
Den originale prosasamlingen Klage ble utgitt på Gyldendal forlag i 2001. Klage inneholder fiktive brev til kirkegårdsmyndighetene, til menighetsrådet og til presten. Innimellom får vi høre graverens refleksjoner og prestens dagboknotater. Kirkegården utgjør de fysiske rammene for tekstsamlingen som tematisk dreier seg om forholdet mellom livet og døden. Flere av tekstene utforsker på originalt og humoristisk vis overgangen mellom liv og død, og formidler brevskrivernes iherdige forsøk på å holde fast på og ta med seg identiteten sin, den man var i dette livet, videre: «Når min tid kommer, ber jeg om at min kropp legges på siden og ikke på rygg som det vanligste er. Det er slik jeg hviler og har sovet gjennom et langt liv, og jeg kan ikke tenke meg den evige søvn på andre måter enn denne», skriver en.
Den neste samlingen, Forsvinne, fra 2009, inneholder 31 kortprosatekster som alle på ulike måter utforsker det samme temaet; det handler om det som forsvinner, det vi mister, det vi glemmer, det vi ikke klarer å holde fast på, det som glipper mellom fingrene våre, men også om det vi ønsker å kvitte oss med eller fri oss fra uten å klare det, det som klamrer seg til oss, det vi sitter fast i. Det handler om «det vi kan se og det vi ikke kan se», «det vi vet og det vi ikke vet». I den nydelige åpningsteksten med tittelen Ytterst ute skriver Johansen frem sammenhenger mellom det aller lengst borte, verdensrommet, det uendelige, fremmede galakser og planeter, og det innerste, det alle nærmeste, celledelingen, atomene, bakteriene. Hun skriver frem kontrastene i hva menneskene er i stand til, det eventyrlige og det grusomme, Silkeveien, uendelig vakre katedraler, lemlestelser og mishandling av dyr. Johansen plasserer oss midt i dette spennet, mellom disse ytterpunktene er menneskelivet, de kontrastene er oss.
Når jeg er død vil jeg begraves på siden, reflekterer en av personene i Klage. Hvem har tenkt på alternative måter å ligge i kisten på? Det er noe tilsynelatende upersonlig ved flere av karakterene hennes. En kirkegårdsarbeider, en navnløs lærer. Vi introduseres ikke for et menneskes hele og fulle liv eller tilværelse. Johansen tegner opp små, tilsynelatende enkle skisser, som luker inn til den andre; beskrivelsene av krittvann i svampen, eller treningsbagger som snublesteiner i klasserommet. Om barndomshjemmet skriver hun:
«Sånn er det lett å se at huset og jeg har begynt å ligne, for jeg har vanskelig for å bestemme meg. Som oftest lar jeg ting bare skje. Jeg kunne virkelig trengt en som kom og kalte tingene ved sitt rette navn, en som delte livet opp i klare enheter, en som pekte og sa nåtid her, fortid og framtid der, sånn at alt ble klarere og sluttet å flyte så mye rundt i meg.»
Bungalow er både en roman, og en samling kortprosastykker inndelt i fire avdelinger. Vi møter en jeg-person som nå skal selge dette huset, og i skjæringspunktet mellom hus og individ viser hun hvordan kroppens anatomi er en forlengelse av husets skeive vinkler. Kroppene som beskrives hører hjemme i bungalowen – og huset er blitt en del av dem. På samme måte går hun inn i klasserommets anatomi. Kvinnen i Bungalow er stolt over røykerommet hun har medvirket til ved aldersinstitusjonen der hennes mor bor. (s.38)
Inghill Johansen skriver fra skeive vinkler til perrongen, via skjæringspunkt, tavler og kritt. Vi møter den enslige læreren som skal selge huset hun har vokst opp i. Hun har mistet broren sin, kort tid etter faren sin – og så nå er også moren død. Vi aner at hun kjenner seg alene, og at sorgen over huset bringer fram sorgen over dem hun har mistet. Det er også her, huset og veggene som utgjør de fysiske rammer omkring en oppvekst, i et hus, der tapetene faller av – og de skjeve vinklene støtter opp om skakke minner.
Hus, tilhørighet og tilknytning går igjen i Inghill Johansens forfatterskap. Og mellom debutromanen fra 1991, Hjertehvitt, og hennes siste bok Bungalow fra 2016 er det interessante likheter. I begge bøkene handler det om tap, sorg, død, endring – i flere betydninger av ordet. Men det handler også om livet som lærer. Noe er stabilt, noe er uforanderlig: Husene står – i begge bøkene, og hun som bor i husene ser ikke forandringene før hun flytter endelig ut av dem. Det ene huset, i Hjertehvitt, er mormors – og der møter vi hovedpersonen som barn. Det andre huset, en bungalow med valmet tak, er hovedpersonens barndomshjem – og nå skal huset selges. Takstmannen måler, og veier – størrelser og bruksverdien. Hvilke er disse forskjellige rommene, det er ikke lett å svare på. Den kvinnelige hovedpersonen opplever hele seansen som å vise fram seg selv, og be om å bli verdsatt. Rommene er uklare, som hovedpersonen selv. Det kunne vært greit om noen kom, og kalte tingene ved sitt rette navn.
Inghill Johansen gir nære beskrivelser av det tilsynelatende enkle vil omgir oss med – og viser oss hvordan alt er fylt med mening. Mening for dem som har bodd der før, mening for vennene som vil ta avskjed med huset (det er ikke henne de vil treffe, tenker hun, det er huset). Etter skeive vinkler, rombeskrivelser og minner følger delen Skjæringspunkt. Her gjør Johansen det kunststykke å gi huden, hånden, navlen og øyeeplet – pusten og x-faktoren den sentrale plassen i fortellingen. Det er skrevet med et skarpt og iakttakende blikk, med en lun, og stillfarende humor. Vi får oppleve, hovedpersonens navle eller morens røde hender på nært hold. Det gir perspektiver, og utvider forståelsen for både navler og hender. Det er litt overraskende at det virker på den måten, men Johansens beskrivelser virker. Hun skriver om det store i det (igjen) tilsynelatende lille. Alt en ikke vet, men som kanskje ligger der forutbestemt. Det er gåtefullt og tilgjengelig på samme tid. Det er enkelt og komplisert, og Inghill Johansen viser oss hvor kompleks hverdagens små og store hendelser er; at alt avhenger av blikket, ståstedet til den som betrakter og undres.
Det finnes et stille sukk hos jeg-personen i Bungalow. Sukket oppstår som ekko i leseren fordi forfatteren har evnet å beskrive det ubeskrivelige som ofte ligger til grunn for sukket. «Enda alt faller sammen rundt meg, blir jeg bare værende», heter det mot slutten av Bungalow.
Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. Og Inghill Johansen er en forfatter i Amalie Skrams ånd. Som Skram, er Johansen utrettelig i sin sannhetssøken. Som hos Skram føres leseren lenger og lenger inn mot kjernen av eksistensen. Som Skram utforsker hun innstendig og insisterende det egentlige. Og som Skram utfordrer hun våre oppfatninger av hva som er normalt, og hvem som har rett til å dømme om det. Johansen lykkes med å skape et empatisk forbindelsesrom mellom karakterene sine, og mellom leseren og teksten. Vi kjenner oss igjen i de litt annerledes personene, de spesielt sårbare, de som strever med å forholde seg til andre, de som ikke helt fikser dagene. Hun skriver frem det skakke i oss og viser oss at det normale er en illusjon.
Vi håper Amalie Skram-prisen vil bidra til å gi Inghill Johansens spesielle, og spesielt vakre, forfatterskap den plassen det fortjener blant de aller fremste.
Gratulerer med Amalie Skram-prisen!