Amalie Skram-prisen 2021 til Sumaya Jirde Ali

Juryuttalelse

Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er poet, samfunnsdebattant, spaltist i Morgenbladet og redaktør av tidsskriftet Fett. Hun debuterte som 18-åring med diktsamlingen Kvinner som hater menn ved Frekk Forlag i 2017, og året etter kom diktsamlingen Melanin hvitere enn blekemiddel ved Aschehoug og pamfletten Ikkje ver redd sånne som meg ved Samlaget. Hennes siste samling, Når jeg ser havet, slokner lyset ved Aschehoug, kom i 2021. Jirde Ali har mottatt en rekke priser og utmerkelser blant annet Årets Bodøværing av lokalavisen Bodø Nu i 2017, Zola-prisen i 2018 og Ytringsfrihetsprisen fra Den norske Forfatterforeningen i 2019.

Vi skal, som vi pleier i juryuttalelsen, si litt om de ulike delene av forfatterskapet til prisvinneren og begynner med debutsamlingen, Kvinner som hater menn, fra 2017. Åpningsteksten i denne første diktsamlingen er skrevet med hvit skrift på svart papir, og jeg siterer: «Jeg er en svart kvinne som plukker opp bøker og legger dem tilbake på feil plass». Allerede her settes den tematiske tonen for diktsamlingen. Her introduseres også jeg-personen og synsvinkelen som er gjennomgående i Kvinner som hater menn. Samlingen fortsetter med et dikt om hva dikt er, hva det kan være. Avslutningslinjen; «dikt er alt dette og mye mer» antyder det vi oppfatter som grunnleggende for Jirde Alis litterære prosjekt: å utvide rommet, å fri seg fra andres forventninger og krav, å lage plass for flere nyanser, flere lag, og dypere forståelse. Diktene i samlingen tematiserer inkludering og utenforskap, hudfarge, religion, toleranse og rasisme. Flere av diktene henvender seg til et du – noen ganger representerer du’et en mann, kanskje en kjæreste – andre ganger representerer det majoritetsbefolkningen. Og hele tiden – de andres blikk som forventer, formaner og fordømmer. Jirde Ali kritiserer gjennom lyrikken både majoritets- og minoritetssamfunnet. Samtidig, en varm strøm av takknemlighet til de som forlater hjemland, venner og familie for å gi barna et bedre liv.

Melanin er et samleord for de røde, hvite og svarte pigmentene i huden. Diktsamlingen Melanin – hvitere enn blekemiddel kom i 2018. Her gjør Sumaya Jirde Ali det hun annonserer at hun vil med diktsjangeren, helt i starten av debuten: Hun vil skrive om det det ikke finnes ord for. Selvmotsigende, og samtidig både mulig og nødvendig. Hun gjør det lekende, morsomt og dødsens alvorlig. Tekstene tar også opp det selvmotsigende i kropp, kultur og for den enkelte kvinne. I diktene om burkakjerringa får hun fram det ofte tvetydige i oss alle: Kravene som kommer; utenifra og innenifra – og som tidvis står i fare for å slite oss i stykker. Hun gjør det allkvinnersk med kraft og kjærlighet, også her.

jeg heter Samira, og dette/

er en manual for hvordan/

å dø

Diktsamlingen Når jeg ser havet, slokner lyset, er fra i år – og brennende aktuell. Jirde Ali gir her stemme til Samira, og til alle de andre som risikerer livet for et trygt liv – ved nettopp å kaste seg ut i det mest utrygge: I båt, over de store havene. Diktene bølger i bråe kast eller de skulpter stille mot en fredeligere strand. De sitter som søkk i magen, hos oss som lesere – dette er også virkeligheten.

Jeg var på slåttefest, nord i fylket, denne sommeren. Vi var ikke så mange, men storfamilien hadde visst å knytte til seg gode arbeidsfolk gjennom de siste årene. Noen hadde kommet som Samira, over havet, fra en livstruende virkelighet. Ved støa, langs med naustet stor vi da én av de unge mennene trakk seg lydløst tilbake fra fellesskapet. Han hadde fått en melding om at hans beste venn var omkommet under flukten over Middelhavet. Han har et navn, han har familie og gode venner. Han er ikke ett av alle tallene som nyhetsankeret lister opp, nesten daglig. Dette skriver Jirde Ali fram på en varm og overbevisende måte. Det handler om å dø, men mest om å overleve. Det handler om å møte den norske integreringspolitikken med de aller beste intensjonene, eller?

Samlingen er tilegnet Per, og det er godt å vite. Det er Per, og Kari og Ola Normann som skal lese denne viktige diktsamlingen. Den kan gjøre en forskjell.

Tittelen: Om havet og lyset gir assosiasjoner til, og bilder av, stadiene i en flukt. Selv om noe (forhåpentligvis) blir tryggere, blir det samtidig mørkere. Hva er det nye mørket? Og hvordan er det lyset som var, før flukten – midt i krigen, terroren og forfølgelsens mørke hverdagstid. Havet er mørkt, og uendelig dypt, og noen kan oppdage flyktningene. Lyset slokkes for at ingen skal se den lille båten. Det var på samme måte med Shetland-Larsens båter under 2. verdenskrig. Mørket omgir den båten og menneskene i den – om ikke er farene bare enda større.

Diktsamlingen er delt i tre deler: Havet, Flyktningleiren og Bodø. Den er verdt å lese, igjen og igjen – i tilbakevendende bølgeskvulp med påminninger om strendene i Hellas, og fjæresteinene, lyset og håpet i nordligere farvann som Bodøs. Det smaker av bestemorfang, salt hav og nødvendige glemsler. Kanskje er det mulig å bli en ny – hva nå det skulle være?

Havet stjal ikke ordforrådet, for å skrive litt om på Jirde Alis egen setning.

Vi forlater diktene her – og skal si litt om Jirde Alis sakprosabok: I Ikkje ver redd sånne som meg fra 2018 forteller Jirde Ali om egen oppvekst og bakgrunn og om erfaringene som minoritet i Norge. Tittelen på boken har hun lånt fra et leserinnlegg av Suha Alhajeed, en syrisk flyktning hun ble kjent med i 2017, og som deler mange av de samme opplevelsene og erfaringene som henne.  I boken setter Jirde Ali ord på de vanskelige følelsene etter terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Hun skriver: «Eg var 13 år og lurte på kvifor ingen ville snakke om at ein mann hadde drepe 77 menneske på grunn av sånne som meg.» (s. 30) Følelsen av å være et problem ble så sterk at hun tryglet familien om at de skal flytte hjem igjen til Somalia – men svaret hun fikk fra foreldrene var «Vi er hjemme».

Ikkje ver redd sånne som meg er en sår og ettertenksom tekst, der den voksne Sumaya ser tilbake på den unge Sumayas opplevelser og gir dem et nytt språk. Der den unge Sumaya ikke kan sette ord på hvorfor hun lengter slik hun gjør, eller hvorfor hun trekker seg unna når det hun ønsker seg er fellesskap, ser den voksne Sumaya tilbake på seg selv og menneskene hun hadde rundt seg med ettertenksomhet og forståelse.

Med Ikkje ver redd sånne som meg og som spaltist i Klassekampen og Morgenbladet, har Jirde Ali blitt en tydelig og svært viktig stemme i den norske samfunnsdebatten. Også som sakprosaforfatter tar hun et oppgjør med det hun opplever som et for snevert rom for hvordan hun kan ytre seg som etnisk og religiøs minoritet. Hun skriver: «Som samfunnsdebattant opplever eg stadig å måtte stå til ansvar for dei vonde handlingane til andre menneske».  Både i lyrikken og i sakprosatekstene utforsker Jirde Ali spørsmål om integrering og utenforskap, kravet om å bli en del av et fellesskap som på samme tid holder deg på avstand.

Jirde Alis forfatterskap er en høylytt og krevende protest, det er såre erfaringer, og balanserte, kloke betraktninger. Hennes poesi så vel som hennes sakprosatekster, rykker oss ut av våre behagelige, vante forestillinger. Hun tvinger oss til å se en annen virkelighet og livserfaringer som er ukjente for mange av oss. Jirde Alis litteratur bringer nye innsikter og åpner for en dypere forståelse, slik god litteratur skal gjøre.

I Jirde Alis forfatterskap skapes hverdagsspråket om til poesi: Utformingen og retningen hun gir dagligdagse ord og tilforlatelig enkle setninger, gjør dette til svært god litteratur. Jirde Ali føyer sammen ord i nye og uvante kombinasjoner og gjentar ord og formulering så meningen blir urovekkende tydelig: Når skal du dra hjem igjen? Hvorfor føler du ikke tilhørighet? Når skal du dra hjem igjen? Hvorfor føler du ikke tilhørighet? Når skal du dra hjem igjen? Hun leter og leker seg fram til de rette ordene for å finne fast grunn – gjennom språket og i livet for sine litterære karakterer og jeg-personer.

Som Amalie Skram, gir Sumaya Jirde Ali stemme til de undertrykte, de umyndiggjorte og de marginaliserte. Som Skram, våger hun å utfordre dominerende oppfatninger, og som Skram, har hun fått kjenne på hva det koster å kritisere det etablerte. Jirde Ali krever et videre rom for å ytre seg som minoritet, og som Skram er hun nådeløs i dette kravet. Ved å sloss for et større ytringsrom gjennom litteraturen, skapes nye innsikter, og, kan vi håpe, større forståelse og mer solidaritet. Jirde Ali er en viktig stemme i det norske litterære landskapet, som hun er det i samfunnsdebatten.

Og til alle dine lesere vil vi avslutte med å si: Velkommen til boka, velkommen til tekstene – velkommen til håp, røtter og føtter.

Gratulerer med Amalie Skram-prisen, Sumaya!

Foto: Gry Kristiansdatter