Vinneren 2022 – Ingvild Rishøi

Amalie Skram-prisen 2022 til Ingvild Rishøi

Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen.

Tidligere vinnere av Amalie Skram-prisen er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, Mirjam Kristensen, Tove Nilsen, Merethe Lindstrøm, Karin Fossum, Vigdis Hjorth, Helga Flatland, Gøhril Gabrielsen, Marit Eikemo, Aasne Linnestå, Inghill Johansen, Brit Bildøen og Sumaya Jirde Ali. Amalie Skram-prisen 2022 går til Ingvild Hedemann Rishøi.

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) er utdannet journalist. Hun debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2007 med novellesamlingen La stå (Gyldendal) som ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. I 2011 kom novellesamlingen Historien om fru Berg (Gyldendal) som ble nominert til Brageprisen, etterfulgt av Vinternoveller (Gyldendal) i 2014 som hun fikk både Brageprisen og Kritikerprisen for, og Noveller i samling 2007-2014 (Gyldendal, 2014). Hun har også skrevet to barnebøker; Unbrakomonsteret – Ikea om natten (Damm, 2007) og Pling i bollen – fine og ufine barnerim (Cappelen Damm, 2012). I 2021 debuterte hun som romanforfatter med Stargate. En julefortelling (Gyldendal) – også den nominert til Brageprisen og til Ungdommens kritikerpris. Rishøi er tildelt en rekke priser for sitt forfatterskap, blant annet Kritikerprisen, Brageprisen, P.O. Enquists Litteraturpris, Sultprisen og Språklig samlings litteraturpris.

La stå!

Ingvild H. Rishøi debuterte med tekst-/novellesamlingen Lå stå i 2007. Og: Hun berører oss med hver og én av historiene i den. Tekstene varierer i lengde, og i stil. Hun veksler mellom lange enetaler, som i historien om Jimmy, til kortere dagboknedtegnelser og bruddstykker fra hytteboka som veves i hverandre med et spenn på 17 år, i Hilsen Julie. Julie, Mamma, Emma/Emsi. Samtidig er det Willy, Julie + barn i oktober. Hilsen Julie. Mange stemmer – ulike historier fra samme geografiske plassering: Ei felles hytte, der også et tydelig fravær gjøres gjeldende. Fravær – nærvær er gjennomgående for tekstene, lyset og mørket likeså. Tekstene svinger, bølger og skylles innover elvebredden eller ned i undergangen der ungdommene oppholder seg.

I La stå frisettes sju noveller som på hvert sitt vis bergtar i fraværet av handling. Det er i fraværet av handlingen, handlingen skapes. Det er som om vi aner noe mer, bak teksten. Det er der, bak, landskapet åpner seg. Det litterære landskapet er ikke granskogens, men byens landskap, ofte byens spor i unge kropper. Handlingene gjør punktvise nedslag i teksten; som klanger eller ansatser til handling er tekstene finurlige, godt og grundig skrevet fram. Vi presenteres for bruddstykker av scener, der tankerekker og skriftlige nedtegnelser veves i hverandre – slik står antydningens kunst soleklart fram hos Rishøi. Det er glitrende, og det skinner i all sin gru og sitt tidvise mørke.

Jimmy, heter han. Jimmys historie fortelles av ham selv. Der på kirkegården, forteller han til sin lyttende kollega. De er kirkegårdsarbeidere. Sannheten brettes ut, setning for setning. Det er så en knapt tror det er sant. Men det er jo det. Den litt for omstendelige talemåten til Jimmy kler den redde unggutten. Det er som han må sikre seg selv, hele tiden. Være sikker på at han er sannferdig. Historien ulmer, og vi som lesere aner kanskje hvilken retning det tar, og derfor har Jimmy også omtanke for lytteren og leseren sin. Han forstår at dette er sterk kost, også for den som lytter inn. Kanskje er det derfor de to gjemmer seg bort, for at Jimmy skal få fortalt alt. Sviket, tomheten og uroen fører til en opplevelse av at alt er av papp, Jimmy er sikker på at han er adoptert fra Russland eller Romania.

Sorgen, regnet og de hvite gummistøvlene, skriver jeg etter å ha lest historien om Lila igjen. Det er som om teksten drypper av regn og håpløshet. Så heter den også Det regner inn. Savnet etter Lila. Det handler om å miste, og om å banke – hardt og lenge – for å unngå katastrofen. Verbet å vondte, finnes ikke. Likevel vil jeg mene at Ingvild Rishøi sine tekster vondter; i betydningen banker, insisterer. Slik er det og la det stå, for guds skyld.

Lila – hvem er Lila? Hennes historie skrives fram av hun som kommer hver gang Lila ikke vil mer. Og Lila dukker opp igjen – i tittelnovella – og skal for evig stå der – midt i veien – og minne henne på det verdifulle livet. Lila åpner og lukker novellesamlingen – hun er der, og er der ikke, i La stå! der virkeligheten framstilles, igjen og igjen, i lyse og mørke nyanser av mening, mot og mestring.

Det er noe tilsynelatende uhøytidelig over tittelen på denne samlingen – og samtidig; i et dødsens alvor slås det fast: La stå, la det stå til: La det stå, akkurat sånn. La dette bli igjen etter Lila. Det blir stående. Det finnes, hun finnes – i teksten. Men ikke utenfor teksten – ikke nå lenger. Det er nå eller aldri.

Så blir de stående disse tre – og størst av dem er kjærligheten. For: Det er ikke det samme. Jeg kommer meg ingen steder, sier jeg-personen i historien til oss og til Lila. For: alt stopper opp. Det er bare flyktige samtaler og steder å være. Så sterk er kjærligheten.

Setningene er korthogde. De kretser ofte omkring lyset og mørket. «For alt har liksom i seg sin motsetning», sier én av karakterene hos Rishøi. Det er så vart, så varmt og tilsynelatende enkelt i dette litterære universet med setningene om skinnende pust, skyer og malerskrin:

«Alt skinner og pusten min blir skyer», skriver Ingvild Rishøi. Da kan jeg som leser også trekke pusten. Et annet sted, i den samme teksten: «Jeg dro alene en tur, sa jeg.»; det er både sant og nødvendig – og ganske ofte helt forferdelig ensomt. Men «med malerskrinet ditt.»: Da letter det litt igjen, og fargene kommer tilbake til verden.

Historien om Fru Berg

Stikkord for novellesamlingen Historien om fru Berg (Gyldendal 2011) kan være «Alt blei annerledes», som er en tilbakevendende setning i samlingen, i litt ulike former. Om det handler om en mor som verken klarer å ta vare på datteren sin eller hamsteren hennes, om barnet som må lage strategier for å leve med savn, forsømmelse og usikkerhet, om søsken som går ulike veier, også i psykisk helse-forstand, om det å ikke finne seg selv på skolen, men i en jobb fra NAV på en gravlund, eller om å miste fotfestet i møte med sin fødselsdeprimerte kone.

I Historien om fru Berg går Rishøi tett inn på situasjoner som oppleves prekære og livsendrende, enten personene har bedt om det eller ikke. Personene oppleves langt på vei som definerte av sin ramme, utfra det lille de er blitt tildelt i livet, slik sett går tankene til Amalie Skrams naturalisme, retningen som hevder at en ikke uten videre kan velge seg ut av den plassen en har fått i livet. Ikke alle kan bare bytte plass med noen andre «fordi man fortjener det». Blir for eksempel Rishøis personer for lykkelige i sin nye situasjon, kan det være de må bøte med livet.

Dette er selvsagt et litterært grep og skal ikke forstås som moral. Rishøi skriver ikke «skomaker, bli ved din lest-litteratur», like lite som Skram gjorde, forfatteren overlater snarere til leseren å dvele ved urettferdighet, skjevfordeling, også ved mellom linjene å peke på årsaker til at enkelte mennesker fremstår som om de har litt mindre bagasje enn andre. I samme litterære åndedrag makter Rishøi å peke på hvor mange ressurser som kan bo i nettopp disse menneskene, selv om mye av bagasjen deres aldri ble lagt på båndet.

Vinternoveller

I novellesamlingen Vinternoveller fra 2014, møter vi tre ulike mennesker som på ulikt vis føler seg utenfor det etablerte samfunnslivet, både fra kjernefamilien og arbeidslivet. Rishøi vant Brageprisen for disse novellene – og det er ikke overraskende. Tre noveller som alle blir sittende i kroppen din etter første lesning. Da jeg leste de om igjen husket jeg akkurat hvor jeg satt da jeg leste dem for første gang (i en pause på jobb i sjokoladedisken på teateret), og fikk akkurat samme reaksjon – tårene rant. Novellene er både brutale, vakre og skjellsettende. Og skrevet med en sånn presisjon at du ikke klarer å legge de fra deg, la oss bare få vite hvordan det skal gå med disse tre skjebnene!

I den første novellen “Vi kan ikke hjelpe alle”, møter vi en ung jente som har blitt mamma. Man opplever henne som et barn prøver å være voksen. Et barn uten penger, med et uendelig stort ansvar for den lille datteren sin. Hun er blakk, og datteren hennes trenger ting. Nye truser. Nye sko. Ny regndress. Men man har ikke råd til regnvotter til hundre kroner når man bare har ti- og tjuekroninger i lommeboken. Når datteren sier hun fryser på hendene, kan man virkelig kjenne de våte kalde barnehendene som strekker seg etter varme. Og kjenne følelsen av varm mammahånd som legger seg over de kalde våte. Ikke bare kan Rishøis skildringer minne om Skrams beskrivelse av Hellemyren, det våte, det fuktige, hun minner også om Cora Sandels beskrivelser av Alberte i det kalde huset i Tromsø, du virkelig fryser sammen med karakterene.

I den andre novellen “Riktig Thomas” møter vi faren som ikke helt får til å være far, livredd for å gjøre feil når sønnen kommer på sitt første ordentlige besøk alene. Hvor vanskelig kan det være å kjøpe en pute, kan man kanskje tenke. Men i noen menneskers liv er dette en utfordring, og et møte med en myndig butikkdame, et dømmende blikk eller et feil spørsmål kan ødelegge alt motet man har prøvd å bygge opp. I den siste novellen “Søsken” møter vi en storesøster som rømmer av gårde med de to småsøsknene sine. Hun har åpnet et brev fra barnevernet som sier hun skal tas hånd om av dem. Alt hun vil er å være sammen med familien sin, en for alle. På mange måter minner denne novellen om Amalie Skrams «Karens Jul», men der Skrams rå naturalisme avgjør Karens skjebne, viser Rishøi oss at det finnes medmenneskelighet. Aller helst når vi tør å stole på andre. Selv om disse tre skjebnene viser oss mørket og det dystre på ulikt vis, er de fulle av håp. Om å være raus selv om man ikke har noe å by på. Og om hvordan livet plutselig åpner seg opp i et øyeblikk av godhet.

Barnebøkene

Ingvild H. Rishøi har skrevet to bøker for barn. I bildeboken Unbrakomonsteret. IKEA om natten (Damm 2007), illustrert av Inga Sætre, møter vi Mamma og Jenta på handletur på IKEA. Jenta gleder seg til å komme til ballrommet, men når det på slutten av runden ikke blir tid til det, stikker hun av, og legger seg til å sove på en hylle. Det kan komme en ny mulighet i morgen. Om natten monterer hun en flatpakket trehest, litt utenfor bruksanvisningen, og når hun rir på den levendegjorte Vrinska gjennom avdelingene «for lenestoler og plastfioler», og for «databord og blomsterjord» osv., kommer de til det forjettede Ballrommet. Men i neste øyeblikk støter de på Unbrakomonsteret. Monsteret, som har spiker til tenner, klyper til klør og kniver til hender, blir rasende over den feilmonterte hesten. Slik gjør vi det ikke her. I tillegg tar monsteret Mamma til fange, som tydeligvis er igjen i IKEA-bygget, det blir ikke stort verre i en barnebok. Heldigvis blir de begge reddet av Vaktmannen. Til sist fins det en mulighet i teksten for at Vaktmannen og Mamma inngår en forlovelse, og så rir de alle inn i soloppgangen.

Pling i bollen. Fine og ufine barnerim (Cappelen Damm 2011), illustrert av Bendik Kaltenborn, er en samling dikt for barn etter André Bjerkes rim- og rytmebaserte nonsens-tradisjon. Her hører vi bl.a. om brennende kjærlighet mellom Fru Brennesle og Herr Brennmanet, om Salige Sally, om Spionen Fiona, og om tusen måter å bli gal på. Det viktige spørsmålet for mange barn, eller det som er viktig for voksne å spørre dem om; hva skal du bli når du blir stor? er turnert i åpnings- og avslutningsdiktene. I Rishøis versjon heter det derimot «Hvem blir du?». Og selv om det fins forslag til yrkesgrupper her, som «en gartner med bladlus i håret», «en duknakka type som jobber med IT», «En dame som synger og sovner på bar» eller «en evig vikar», så er det åpent om man velger seg en måte å være på, eller en livsinnstilling, fremfor noe man skaffer seg en karriere og et godt navn og rykte av.

Stargate

Stargate. En julefortelling, utgitt i 2021 er Rishøis første roman. Den er på 134 små sider og kan med rette kalles en kortroman hva gjelder form og lengde – men avtrykket etter Stargate blir sittende lenge i leseren.

I Stargate møter vi søstrene Ronja på ti og Melissa på 16. De er morløse, og bor på Tøyen sammen med far. Og faren gjør så godt han kan for å gi døtrene det livet han drømmer om at de skal ha, for, som han sier: «Jeg kalte deg ikke Ronja for at du skulle vokse opp på Tøyen». Farens grenseløse kjærlighet er nydelig skildret, og kontrasten mellom det livet han ønsker for døtrene sine, og det han klarer å stable på beina i en sliten blokkleilighet på Tøyen, er slående. Veien til puben Stargate, blir kort når hver dag er en kamp mot sorgen. Sånn fordufter småjobb etter småjobb, sånn forsvinner inntekt og penger til mat og husleie, for ikke engang å nevne, til juletre, julemat og julegaver. Sånn dør drømmen i tenåringen Melissa. Men Ronja tør fremdeles å drømme. I henne er håpet og troen på at et under kan skje, fremdeles ikke knekt.

Når far nok en gang forsvinner inn i mørket på Stargate, mister han jobben som juletreselger, og hele julen henger i en syltynn tråd. Men Melissa og Ronja har vært ute en vinternatt før. Melissa tigger seg til å overta farens jobb og må stille på juletreutsalget både før og etter skolen. Ronja vil heller sitte mellom juletrærne i snø og vind enn å gå hjem til en tom leilighet, eller verre, en leilighet med en far som sover ut rusen. Etter hvert ender også hun opp med å jobbe på utsalget og lykkedagene begynner – pengene strømmer inn, og alt ser ut til å gå bra en stund. Men kan det vare?

Stargate har klare paralleller til H. C. Andersens «Piken med svovelstikkene», som også nevnes i teksten flere ganger. Stargate er en fortelling om kamp, om slit og fortvilelse, men også om kjærlighet, samhold, og mot, og ikke minst om drømmer som gjør at man holder hverdagen ut. Det er en fortelling om hvordan tilfeldige voksne kan gjøre en forskjell – en oppmerksom vaktmester som daglig deler matpakken med et barn som har gitt sin til Tøyens eneste ekorn, en gammel nabo som skjønner at akkurat den Luciafeiringen kan han ikke stå over, en forelder som selv om han skjønner lite norsk, veldig godt skjønner at Ronja trenger hjelp. Voksne i periferien av søstrene som ser at de trengs. Akkurat den innsatsen kan være nødvendig, og den kan være akkurat nok.

Avslutning

Ingvild H. Rishøi skildrer mennesker på samfunnets skyggeside med empati og uten fordømmelse. I likhet med Skram, gir hun oss forståelse for hvorfor karakterene er blitt som de er, og hvorfor de velger som de gjør. Rishøi skildrer krevende hverdagsliv realistisk og usentimentalt, men aldri uten håp. Hennes særegne humor nyanserer de mørke elementene så fortellingene aldri blir dystre. Hun løfter frem enkeltmennesket, og det umulige livet gjøres både forståelig og mulig. Med et nedenfra-og-opp-blikk viser Rishøi oss at sannheten oftest ligger nær den eller de som har minst – og hos dem som ser verden fra knehøyde. Med hennes tekster får vi trent empatimuskelen til gagns. Rishøi skildrer hvor fint livet kan være i øyeblikkene vi gir noe av oss selv i møte med andre, og hvorfor mennesker trenger mennesker.

Gratulerer med Amalie Skram-prisen!

Juryens uttalelse er forfattet av:

Marie Amdam

Berit Bareksten

Ingvild Bræin

Cecilie Hamnes Carlsen

Prisvinner 2022: Ingvild H. Rishøi

Foto: Matthias Fossum/Gyldendal Norsk Forlag