Amalie Skram-prisen 2023 til Trude Marstein

Amalie Skram-prisen tildeles en norsk, kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. I tillegg til diplom illustrert av kunstneren Ingri Egeberg, består prisen av et reisestipend, sjenerøst sponset av SpareBank 1, SR-Bank i Bergen. Tidligere vinnere av Amalie Skram-prisen er: Liv Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, Herbjørg Wassmo, Cecilie Løveid, Marit Tusvik, Eldrid Lunden, Britt Karin Larsen, Hanne Ørstavik, Merete Morken Andersen, Toril Brekke, Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, Linn Ullmann, Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, Mirjam Kristensen, Tove Nilsen, Merethe Lindstrøm, Karin Fossum, Vigdis Hjorth, Helga Flatland, Gøhril Gabrielsen, Marit Eikemo, Aasne Linnestå, Inghill Johansen, Brit Bildøen, Sumaya Jirde Ali og Ingvild Rishøi.

Trude Marstein (f. 1973) debuterte i 1998 med prosasamlingen Sterk sult, plutselig kvalme. For denne vant hun Tarjei Vesaas debutantpris. Senere har hun utgitt romaner, essays og en barnebok, og hun har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. For romanen Gjøre godt fikk hun Kritikerprisen 2006. Marsteins seneste romaner Så mye hadde jeg (2018) og Egne barn (2022) fikk begge strålende mottakelse og flere nominasjoner til litterære priser. Hun har også oversatt bøker gjennom en rekke år.

Debutanten Marstein

Trude Marstein debuterte med kortprosatekster i samlingen Sterk sult, plutselig kvalme (1998). Hun mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for det som viste seg å være en bok vi alle bare måtte lese, på 90-tallet Det var gøy; gjenkjennelig, og annerledes å lese dem igjen, nøyaktig 25 år etter. For hva har skjedd med henne og han, i løpet av disse årene? Det er det samme: Det er kjærligheten, med all den fryd og fortvilelse som følger med. Hun er bare så sær; hun rister alltid brusflaskene. Hun misliker sterkt kullsyren i den. Hvorfor kan hun ikke bare drikke saft, undrer han. Eller: Hun ammer og babyen raper som en mann, tenker hun, ubehagelig – og hun vil gjerne korrigere den atferden. I en annen av de små tekstene møter han henne og henne han, ved bålet: Han er ikke hennes type, men likevel blir han mer og mer sjarmerende. Liker, liker ikke – men ennå ikke kjenne deg, som Inger Hagerup skrev i diktet «Lykke». Det er ambivalens i alt – og kanskje aller mest i lykken og kravene vi stiller til den ene, den lykkeligste kjærligheten?

I disse tekstene møter vi sekstifem utgaver av Han og Hun. De observerer hverandre, i detalj. De er alle sett utenifra, av en allvitende forteller. Slik inviteres vi inn, gjennom små luker, til utforskende samtale og lek, frustrasjoner, vindrikking og sengehygge. Og en del uhygge. Det er brudd, misforståelser, sjarme, og dårlig karma. Det er i mikrouniversene Marstein er så god, i alle blikkene hun så skarpt utsetter sine karakterer for. Det er nyanser av kjærlighet, det er avstand og nærhet – og stadige reguleringer av hva som er passe nært og fjernt, for hver og én av oss, i betydningsfulle relasjoner. Mini-novellene blir som kikkhull til andres og eget liv. Ja, det er smart og underholdende – og her er litt av hvert å få øynene opp for, tenker jeg, idet jeg heller opp et glass vin til, til han og til henne. 

To år senere kom Plutselig høre noen åpne en dør om alenemoren som prøver å skrive ferdig hovedoppgaven sin, samtidig som hun har ansvar for sin fire år gamle datter, Sara. Romanen er klaustrofobisk ettersom alt kretser rundt i det samme mønsteret, arbeidsplassen i stuen som hele tiden roper på henne, livet med Sara i resten av leiligheten, til og fra barnehagen, hele verden sentrerer rundt dette. De få avbrekkene av frihet inntreffer i helgene og onsdagene, da Sara er hos faren sin. Moren er ung og lengter etter livet der ute, dagene ekskjæresten er sammen med datteren er hun på byen og treffer folk og menn. Marstein beskriver mesterlig følelsen av hvor utfordrende det kan være å sjonglere rollene – mor det ene øyeblikket, elsker det neste. Lar de seg i det hele tatt kombinere? Man blir slått av hennes avmålte forhold både til datteren og mennene. Det er som om hun ikke klarer å gi seg riktig hen på verken den ene eller den andre måten. Hun er utstyrt med en slags kynisk og psykologiserende kulde og en trang til å alltid måtte se situasjonen utenfra. Hun nekter for eksempel å servere venninnen sin en kopp te når hun er på besøk, fordi hun vil ikke at de skal sitte å være to venninner som drikker te og snakker om kjærlighetslivene sine. Morsrollen er ambivalent, hun irriteres og begeistres over datteren, og kompleksiteten i foreldreskapet er alltid tilstedeværende. Romanen er tett og intens og Marstein gir oss et innblikk i et mor-datterforhold det er vanskelig å bli glad i.

Så er det Elin og Hans fra 2002

Hans er arkitekten som stolt har tegnet det nye Rådhuset. Det skal snart innvies. Hans er til stede, men skjult bak en brusautomat. Likevel: han observerer, litt på avstand, hva som er i ferd med å skje da Elin åpner døren ut til balkongen som ikke er. Jeg ser henne for meg, der hun faller mot asfalten. Menneskene som stimler sammen; sjokket, forferdelsen. Og Hans så stille, så på vent. Ja, for skjedde dette virkelig?

Jeg tenker på Hans. Den stillfarende. Den enestående, tilbaketrukne og fåmælte mannen. Han vil ikke bli synes synd på. Han vil ikke at andre skal trå ned terskelen til leiligheten. Han trenger ikke de andres desperate sorg, og tilsynelatende omsorg. Denne boken av Trude Marstein skiller seg ut blant romanene: Historien om Hans og Elin grenser til kriminalsjangeren, i sin noe langsomme avsløring av hva som skjedde den dagen Elin døde. 

En meningsløs, skjødesløs tilfeldighet førte altså til de fatale skrittene ut i tomrommet. Hun falt rett ned fra det nesten ferdige Rådhuset i byen, under en omvisning. Tilbake står Hans med tomheten etter en ektefelle han mener han slettes ikke savner. Det var da ikke så godt, forholdet deres. Trude Marstein har skrevet en roman om en mann som likevel er i stor sorg, og med et savn, som viser seg i alle de bittesmå bevegelsene og detaljene som er igjen etter Elin. 

Romanen åpner med at Hans er alene i sengen. Ja, han er jo det. Det skjedde, men det er ikke til å tro likevel. Ja, for den fantes og finnes fortsatt, kjærligheten. Det er kanskje sånn at han bare ikke tenkte så mye på betydningen av alt dette med kjærligheten, da Elin fortsatt levde? Alt vi tar for gitt, alle sider ved partneren vi kan undre oss over, stille oss uforstående til, irritere oss over i hverdagen – er det også en del av kjærligheten, kan vi spørre. Ja, det er sannsynligvis det. Det er i Elins ikke-eksistens at kjærligheten blir tydelig – for Hans og for oss som gripes av denne eksistensielle historien. Trude Marstein gir oss en omvendt kjærlighetshistorie som viser hvor stor og altomfattende kjærligheten til den andre er, dypest sett.

I 2006 kom romanen Gjøre Godt. Her utforsker Marstein kollektivromanen. Over 100 mennesker får fortalt historien sin, og det kan høres ut som et svimlende og overveldende tall – men Marstein loser oss gjennom det på en elegant måte mens vi blir kjent med en rekke ulike skjebner som på ulikt vis er knyttet til en femtiårsdagsfest en varm sommernatt i Oslo.

Med de to romanene Ingenting å angre på (2009) og Hjem til meg (2012) viser Marstein hva begjæret kan gjøre med oss. Der Amalie Skrams romaner om forhold ofte kalles ekteskapsromaner, kan vi kanskje kalle disse to for utroskapsromaner. Begge romanene kretser rundt utroskap i større og mindre grad, og viser oss hvor mye mennesker er villige til å lyve, skjule og tilrettelegge hverdagen for noen små timer med en utvalgt elsker. I Ingenting å angre på møter vi småbarnsforeldrene Heidi og Vegard. De skal på hytta, Vegard reiser i forveien med de tre døtrene. Heidi har diktet opp et halvårsregnskap som må leveres på jobb, slik at hun kan være igjen en ekstra dag i byen og møte elskeren sin. Romanen følger Heidi og Vegard parallelt, og den intense vekslingen skaper en trykket, men drivende stemning. Den åpenbare kontrasten mellom omsorgspersonen, faren, som setter alle sine egne behov til side for at de tre jentene skal ha det bra, og på den andre siden moren som setter alle sine egne behov foran både døtre og ektemann, er både fascinerende og ikke minst – sørgelig! Hun utsetter reisen, skylder på migrene og at hun mistet toget – og kommer en dag senere. Hun får lister over alt hun skal ha med, lader til datteren, fersk kveite. At det å få tak i en fersk kveite og frakte den til en hytte får et thrillersk preg over seg, er oppsiktsvekkende, og godt gjort av Marstein. Hun har en evne til å få hverdagslige ting til å stå på spill som om det gjelder livet. Som når moren i Plutselig høre noen åpne en dør sitter flørtende med en mann og bestiller seg enda en øl, selv om hun vet det bare er minutter til barnehagen stenger. Som leser ser vi minuttene løpe fra henne og man får lyst til å rope, nei nei nei, kom deg nå bare hjem og hent den ungen!

I Hjem til meg møter vi legen Ove som bor sammen med sin kone Wenche og deres to døtre. Vi følger ham fra studietiden og gjennom livet til han blir en eldre mann. Romanen starter med et kyss med det vi straks forstår er en annen kvinne, deretter suser Ove videre til Wenche, som kan fortelle at hun er gravid med deres første barn, til hans store glede. Fra starten er problemstillingen satt, han elsker sin kone, men hvorfor klarer han ikke å holde seg unna andre kvinner? Selv med en to uker gammel nyfødt baby er det første som står i hodet hans å få rigget til et møte med sin elskerinne. Selv om vi ikke skal heie på hans utroskap, skriver Marstein så besettende og godt at vi følger utroskapsreisen med fascinasjon og til dels forbløffelse over den umettelige appetitten hans og de stadige nye erobringene. I mange år er han likevel en hengiven og elskelig ektemann for sin kone samtidig med alle sidesprangene, han gjentar stadig at han forguder henne! Men som han sier selv: “Man kan ikke elske to kvinner samtidig”. På et tidspunkt må det jo rakne. Og det rakner. Når Ove er en voksen mann i 60-årene, får de intense scenene vi husker fra tidligere i boken et nytt lys over seg. Jo mer tid som har gått, jo tristere viser det seg at livet har blitt. Splittelsen mellom de ulike kvinnene, barna og hans egne nære venner er stor. Alle rundt ham er på ulikt vis preget av det flakkende og rotete livet han har skapt for seg selv, og til sist møter vi en mann som ikke ser tilbake på livet med begeistring, men med sorg over alt han har mistet.

Så mye hadde jeg møter vi Monica gjennom flere stadier av livet. Monica er en person uten en klar og tydelig retning – ting skjer underveis. Og ting blir ikke alltid slik hun tenker det skal bli. Hun har en stor livsappetitt, vil alltid ha mer, noe nytt. Så mye hadde jeg var på mange måter Marsteins store kommersielle gjennombrudd, og det var mange som lot seg begeistre av denne ikke så sympatiske, men likevel interessante hovedkarakteren. Monica viser oss at man gjerne kan prøve å planlegge livet sitt, men at det vanskelig lar seg gjennomføre. Da romanen kom, var det mange som snakket om Monica som irriterende. Kan man virkelig lese seg gjennom en roman med en hovedperson som er så irriterende? Svaret er ja.

I 2022 kom romanen Egne barn. I denne romanen møter vi Anja, som er skilt fra mannen Ivar. Hun har tre barn, ett fra før og to med ham. Sammen eier de et idyllisk sted i Sverige, og er etablert på nytt med nye partnere. Boken kretser rundt en dugnad på torpet hvor alle skal være sammen. Anja, Ivar, nye partnere, barn, bonusbarn og deres kjærester. Anja har både en sorg og en uro i seg. Gjennom dagene på torpet får vi hele tiden tilbakeblikk på forholdet med Ivar og hvordan det skar seg. Gjennom mange år prøvde de å kombinere ekteskap, småbarnsliv og to forfatterkarrierer. En av forfatterkarrierene har gått veldig bra – Ivars. Ivar har hele tiden vært forfatter med stor F, og har både krevd og tatt plass for å skrive. Han har fått Anja til å ta ansvar for barna, helg etter helg, for at han skal få ro og fred til å skrive. De få gangene hun selv har karret til seg litt egen skrivetid, er hun stadig blitt avbrutt – av sin dårlige samvittighet, av et barn, eller av Ivar. Anjas problem er interessant, nesten en iscenesettelse av problematikken i Virginia Woolfs essay Et eget rom fra 1929. Anja får aldri sitt “eget rom”. Dagene på torpet blir en intens affære, det er et tett og klaustrofobisk møte mellom mange ulike behov. En av kveldene blir de sittende oppe og prate gjennom natten. Stemningen er trykket, amper, mer vin kommer på bordet og ubehaget ligger og ulmer under overflaten. Marstein tar hensyn til alle karakterene, uten å dømme, uten å sympatisere. Vi forstår Ivars unge kjærestes frustrasjon over å måtte komme til det som er Anja og Ivar sitt sted, vi forstår Anjas nye kjæreste Påls forsmådde følelse av å være underlegen patriarken Ivar, og vi forstår barna som hele tiden velger side mellom mor og far. Egne barn er en mesterlig utført roman som beskriver utfordringene i den moderne familien.

I tillegg til romanene har Trude Marstein også gitt ut en barnebok og en essaysamling. 

Happy Birthday, Aschehoug 2000, Trude Marstein/Eldbjørg Ribe.

Unni blir sju år og skal ha bursdagsfest med ni venner. Forventningene holder på å ta knekken på henne. Hun skriver bordkort; det er viktig at bestevenninne Thea og Erling (som hun er forelsket i) sitter ved siden av henne. Hun får smake på non-stop fra kaken som mamma lager. Hun ser for seg hvordan de alle skal spille ishockey-spillet hun har fått til bursdagen. Og har pappa, som er på ferie på Jamaica, gitt henne en gitar? Hun håper det så mye at hun er sikker på det. Når gjestene kommer, klarer hun ikke å forholde seg helt til gavene som blir gitt. Når de spiller ishockey-spillet, gjør de andre det feil. Når de skal til bords, setter de seg på gale plasser. Dette, i tillegg til at de bråker, blir for mye for Unni, som ender med å kaste et kakestykke i fjeset på Karoline. Stolleken går ikke spesielt bra for Unnis del. Unni tar med seg stiftemaskinen hun har fått av Erling, går på rommet, og drømmer om å stifte alle gjestene i fingrene. Nedenfra hører hun gjestene synge «Hurra for deg», men det er ikke den sangen hun vil ha, hun vil ha «Happy Birthday». Hun kommer ned igjen, skal selge pølser i «pølseboden», men her foregår også alle transaksjonene helt feil. Opp på rommet igjen. Unni tenker: «Jeg er bare sju år og veldig ulykkelig». Gjestene går, mamma kommer opp, pappa ringer, det blir en grei avslutning på dagen likevel. Men dagen til Unni ble ikke som forventet, for å si det mildt. Trude Marsteins eneste barnebok handler om en jente som ikke er helt A-4, men som det likevel kan bli folk av, om hun bare lærer seg forskjellen på forventninger og virkeligheten. 

Essaysamlingen Konstruksjon og inderlighet (2004) er en studie i litteraturens vesen. Trude Marstein analyserer enkeltverk av bl.a. Tormod Haugland, Anne Oterholm, Kristine Næss, Beate Grimsrud, Johan Borgen, Knut Hamsun, Peter Handke og Thomas Bernard, men går også mer generelt til verks for å komme nærmere svaret på hva som gjør en litterær tekst til kvalitativt god. Selv om hun fastholder at det er vanskelig å peke på hva som gjør tekst til kunst («God litteratur har i seg en uvisshet, en mangel på oversikt, på forståelse. Hva boka handler om, kan ikke formuleres enkelt, eller overhodet, det er det som er kunst.») peker hun likevel i flere retninger, etter beste analytiske evne. Kvalitet kan handle om forfatterens balanse mellom nærhet og distanse, om evne til overraskende og ikke alltid opplagt humor, om å skape gjenkjennelse – ikke nødvendigvis på vegne av noe vi kjente fra før – troverdighet i skildringer, samme hvor ville de er, og om språkevne. Eksempelvis. En litterær tekst består alltid av konstruksjoner, samme hvor sømløst den kan flyte for en leser (særlig da), og Trude Marstein peker i denne essaysamlingen på vitale og mindre vitale konstruksjoner med stor inderlighet. 

Der Amalie Skram skrev seg inn i en naturalistisk sjanger, kan man si at den brutale ærligheten Marstein skriver med virkelig viser frem menneskets skyggesider. Karakterene til Marstein er ikke nødvendigvis alltid fine folk. De er selvopptatte, som Monika i Så mye hadde jeg, de er til dels ondskapsfulle, som moren i Plutselig høre noen åpne en dør. Og de lyver seg gjennom et helt liv, som Ove i Hjem til meg. Men det føles alltid oppriktig og ærlig. 

Et tema som minner oss om Amalie Skram er den skrivende kvinnen. Amalie Skram ofret et tradisjonelt familieliv for å sette skrivingen først. Som skilt alenemor skapte det snakk da hun flyttet til København og giftet seg med Erik Skram. Vi vet at Skrams skriving gikk på bekostning av forholdet til de to sønnene. Hun gikk på akkord med datidens kvinnerolle. Marsteins fortellinger om den skrivende kvinnen viser oss nok en gang at det fremdeles er knyttet helt andre forventninger til mor enn til far. Far kan nårsomhelst gå inn i arbeidet, mor må vente på tur. 

Trude Marstein skriver nådeløst og avkledt om betydningsfulle relasjoner i menneskelivet, på godt og vondt. Med skarp presisjon, zoom-linse og nyanserikdom kaster hun oss ut i et eksistensielt nakenbad.  

Seksualitet og begjær er viktig i Marsteins romaner. Hun viser hvordan driftene styrer mange av valgene våre. Det er ikke alltid pent, men det er troverdig. Hun trekker oss med i spill, maktkamper og impulsstyrte handlinger. Likevel viser mange av karakterene at de angrer, de opplever ensomhet og lengter etter det som var. 

Marsteins blikk er granskende, og i detaljene undersøker hun bredden i menneskelige erfaringer. Hun viser hva som står på spill i møter mellom mennesker. Vi tror på Marsteins karakterer. De er ikke finpolerte helteversjoner vi skal se opp til, de er slik som folk er. Vi er alle en eller annen karakter i Marsteins univers, enten vi liker det eller ikke. 

Prisvinner 2023: Trude Marstein
BILDE: Julie Pike/Gyldendal Norsk Forlag